Forkynnelse for barn og voksne – samtidig

Hvorfor oppleves noe forkynnelse som er spesielt rettet mot barn i en bestemt aldersgruppe, relevant også for voksne med ulik kirkelig tilhørighet, mens annen forkynnelse beskrives som «det ble noe tynt for min del, da!»?

Dette er spørsmål jeg har beskjeftiget meg med både som predikant, homiletikklærer på MF Vitenskapelig høyskole og som leder av et forskningsprosjekt som resulterte i boka Forkynnelse for barn og voksne. En studie av sju gudstjenester i trosopplæringen (Prismet Bok, IKO, 2021) der vi forsket på hvordan forkynnelse som praksis skjer og erfares i gudstjenester der et trosopplæringstiltak inngår.

Denne kronikken tar utgangspunkt i den ovennevnte studien og fokuserer på et par sentrale funn.

Mellom kompleks teologi og barnevennlig form – et skille mellom form og innhold

Et tydelig trekk i materialet er ønsket om å kommunisere et forenklet og sentralt teologisk budskap så effektivt som mulig ved hjelp av en barnevennlig form. Prekenhendelsen handler da gjerne om å destillere ut det sentrale budskapet, enten dette er bibeltekstens hovedbudskap eller «evangeliet i et nøtteskall».

Dette kan både forstås ut fra et teologisk anliggende om at forkynnelsen skal være klar, og ut fra et pedagogisk ønske om å «tette et kunnskapshull» (Graff-Kallevåg & Kaufman 2018:230, 239). Dermed kan flerstemmighet, kompleksitet og alternative tolkninger bli sett på som forstyrrende elementer og velges bort.

Muligens av den grunn anvender predikantene i flere av feltmenighetene eksplisitt eller implisitt søndagsskolesjangeren «minneord» som pedagogisk strategi og ber gjerne menigheten om å gjenta:

«Jesus er vår redningsmann» (Mikkelkirken).

«Jesus åpnet veien til himmelen for oss» (Mikkelkirken).

«Jesus vil være vennen vår» (Johanneskirken).

«Jesus vil at vi skal være gode mot hverandre» (Johanneskirken).

«Jesus er den som leter etter oss og finner oss» (St. Olav).

«Jesus har gått planken for vår skyld – så vi kan få nåde» (Håkonkirken).

I predikantintervjuene uttrykker en prest at det er viktig å formidle de store trekkene i Jesus-fortellingen; det hun opplever som det sentrale i evangeliet og i hennes teologi. Målet er at barna skal huske noe av prekenen; at de skal «få noe å ta med seg hjem», som en annen sier det.

Prekenhendelsene vi har undersøkt, er svært kreative i formen. Predikantene anvender dramastykker, fortelling, planlagte intervjuer, bruk av ulike materielle redskap (et morbærtre, et tøystykke som vei eller et instrument som lager «stillelyd») og aktiviteter (eksempelvis frøplanting og eggejakt).

Spørsmålet er om det oppstår et skille mellom form og innhold ettersom det barnevennlige og konteksttilpassede i disse prekenhendelsene i stor grad handler om form og ikke om innhold slik Linn Sæbø Rystad viser i sitt kapittel. Det vil si, tilsynelatende er innholdet også tilpasset konteksten fordi det er forenklet ned til ett eller flere minneord som er enkelt å huske.

Utfordringen er imidlertid at dette minneordet kan utgjøres av eller forutsette kompliserte teologiske forestillinger om eksempelvis forsoning og frelse som ikke er så enkle å få tak på verken for kirkeuvante voksne eller barn (eksempelvis arvesyndslæra, Jesu stedfortredende død, den klassiske forsoningslære), hvilket fremkommer i kapitlet til Kristin Graff-Kallevåg og Jan-Olav Henriksen.

En tilsvarende manglende forankring i erfaring og det eksistensielle forekommer når prekenhendelsens erfaringsdimensjon ikke kobles på den bærende metafor eller teologiske tema. Da uteblir mulig refleksjon og fortolkning av livserfaring i lys av evangeliet både for barn og voksne.

Dette kan faktisk føre til at prekenhendelsen bommer på to hold: Mens den går over hodet på målgruppa for trosopplæringstiltaket ettersom de ikke har den teologiske forforståelsen, kan den forenklede forkynnelsen gjør at kirkevante gudstjenestedeltakere riktignok kan oppleve at det er «riktig», men at de likevel ikke blir berørt fordi de har hørt samme budskap på tilsvarende måter så mange ganger før. De kan savne mysteriet og undringen, som en av dem vi intervjuet uttrykker det.

Enkel, dobbel og dual adressat og prekenhendelsens narrative og estetiske potensiale

En ytterligere utfordring når det gjelder intergenerasjonell forkynnelse er at minneordene og prekenen munner ut i enkle moralske oppfordringer: «Jesus er din venn» eller «Jesus vil at vi skal være snille også mot de slemme».

Dette kan kanskje være en god oppfordring til eksempelvis de inviterte seksåringene, men treffer ikke dersom målet er å adressere både barn og voksne. Slik kommunikasjon har en tydelig enkel adressat og er dermed rettet mot en bestemt målgruppe.

Forkynnelsen kan også ha dobbel adressat som innebærer at deler av prekenhendelsen henvender seg til barn mens andre deler primært er for de voksne. Dette kan i noen tilfeller fungere godt.

Men det ytterste målet for de fleste predikanter er jo å kunne forkynne til små og store, kirkevante og mer kirkeuvante samtidig, hvilket kan skje når prekenhendelsen har dual adressat som åpner for at det samme i den samme prekenhendelsen kan tale til en bredt sammensatt forsamling.

Vår forskning viser at dette kan skje når flerstemmigheten og kompleksiteten i særlig narrative bibeltekster får komme til orde og ikke umiddelbart lukkes med et moraliserende eller forenklet minneord. En kirkevant gudstjenestedeltaker i 70-årene ble intervjuet etter en narrativ preken om Sakkeus i en gudstjeneste med utdeling av Fireårsbok.

Hun uttrykte det slik: «Den der enkle måten å formidle det på gir oss voksne også litt mer rom til å ikke få det ferdigtygd. Og det tror jeg er nyttig for oss fordi det er ikke alltid vi tar oss tid til å reflektere like mye». En annen opplevde også å se noe nytt: «Jeg har ikke tenkt på det på den måten før».

Dersom prekenhendelsen blir for kognitivt orientert, er det vanskeligere å ha dual adressat ettersom forkunnskapen naturlig nok varierer mer. Dermed kan det i intergenerasjonell forkynnelse være klokt å både utnytte muligheten i det narrative og estetiske (å ta i bruk flere sanser).

For eksempel så vi at flere prekener hadde en fortsettelse under bønnevandringen der menigheten ikke bare ble oppfordret til å skrive bønnelapper og tenne lys men også til å skrive hvem Jesus er for dem (etter en preken om Peters bekjennelse: «Hvem sier du at jeg er?») eller til å bekjenne synder på en lapp og feste til en planke og kaste i en dunk (disse skulle siden brennes).

Her ble prekenens tema tatt opp igjen i form av en kristen praksis der både barn og voksne kunne respondere på prekenen, noe også mange gjorde. Prekenhendelsen foregår ikke i et vakuum, men er derimot tett innvevd i gudstjenestens helhet.

Barns teologisering

En viktig oppdagelse i studien var også de mange spennende intervjusamtalene vi hadde med barn, der det ble tydelig at barn i 7-12-årsalderen kan være svært interessert i å prate om eksistensielle spørsmål. Selve intervjupraksisen viste seg å bli et sted for teologisering, og vi tror det kan finnes et ubenyttet potensial i å involvere barna i det teologiske arbeidet i forkant av forkynnelse i trosopplæringsgudstjenester.

Dersom deres ofte originale og muligens forstyrrende perspektiv trekkes inn prekenhendelsen, vil de både oppleve seg delaktige som aktører i tillegg til at voksne gudstjenestedeltakere vil kunne se og høre noe nytt i velkjente bibeltekster og dermed la seg berøre og bevege.

Og til slutt: Selv om predikanter skal forberede seg og legge ned et homiletisk arbeid med teksten og prekenen, er det ikke mulig å kontrollere hva som skjer under prekenhendelsen. Da handler det også om å be Den Hellige Ånd om å la Ordet få gjøre sin gjerning i og med den enkelte. For meg som predikant er dette et nådefullt perspektiv på intergenerasjonell forkynnelse.