Forkynnere kan ikke være fortynnere

Pastor Sten Sørensen i Stavanger misjonsmenighet roper varsko i Dagen. Han advarer menigheter og kristne ledere mot å lure seg selv.

– Når vi først får folk inn i kirken, serverer vi dem alt mulig som skal være relevant. Det styrker ikke det indre livet. De må ha Guds ord, sier den erfarne kristenlederen.

Ingen har full oversikt over hva som forkynnes i kristne menigheter rundt i Norge. Helhetsbildet vil naturligvis være sammensatt. Det finnes fortsatt mange som trofast vil formidle Bibelens budskap til mennesker i vår tid. Men det er ikke vanskelig å forstå hva Sørensen sikter til.

«Hvorfor ikke forkynne evangeliet?» spurte teologi professor Knut Alfsvåg ved VID i en artikkel i Dagen tidligere i august. Hans inntrykk er at formidling fra landets prekestoler ofte blir redusert til moralisme og velmente formaninger. Og for å si det rett ut: Slik livshjelp er mange psykologer, terapeuter og coacher mer kvalifisert for å gi.

Det blir tidvis sagt at evangeliet er for viktig til å kjede folk med. Og det er riktig. Men evangeliet er også for viktig til å underholde folk med. Trolig er det ikke evangeliet vi hører, hvis vi først og fremst opplever budskapet som underholdende. Budskapet om hvem Gud er og hva han har gjort for oss i Jesus Kristus, er samtidig en dyp provokasjon og en overveldende glede. Det er umulig å stille seg likegyldig til det.

Budskapet er i sin essens så enkelt at intet menneske er avskåret fra å få del i det. Det kreves ikke visse intellektuelle eller spirituelle forutsetninger for å gripe det. Det kommer til oss utenfra og er ikke noe vi skal prestere eller utvikle på egen hånd. Samtidig spenner Bibelens budskap et så mektig lerret for oss at ingen kan si at man har forstått det. Som reformatoren Martin Luther sukket: Evangeliet er en sjelden gjest.

Troens mysterier kan vi aldri fatte på denne siden av evigheten. Den enkelte kristne, og enda mer kristne ledere, har likevel en utfordring med å være underveis mot større innsikt. Som apostelen Paulus sa om sin egen tjeneste, skal «hele Guds råd» forkynnes.

Å stå i denne oppgaven innebærer spenninger. En kristen formidler skal bygge en bro over 2.000 år. På den ene siden må man bore dypere i Bibelen. På den andre siden må man være i kontakt med tilhørernes hverdag, med de bekymringer og gleder den byr på, for å la tiden møte evigheten.

Svaret på denne utfordringen er ikke å se dette som en motsetning. Bibelens budskap er ikke fjernt fra tilhørernes hverdag. Tvert imot er det ingen bok som beskriver virkeligheten bedre. Men vi trenger hjelp til å se det.

Dagen intervjuet nylig Leah og Kristian Tjemsland som er komme tilbake til Norge etter tolv år som misjonærer i England. De erfarte at sekulariseringen var kommet enda lenger der enn her. Dermed ble de nødt til å spørre hvordan de kunne knytte an til en livsopplevelse der Gud og kristne begreper var helt ukjente.

Slik vil det ikke være for de fleste forkynnere i norske kirker og bedehus. Men samtidig må også disse være klar over at tilhørerne lever det meste av livet i et yrkes, utdannings- og og fritidsliv der gudsdimensjonen ikke er erkjent eller uttalt.

Det kan virke besnærende å gå inn i denne mer eller mindre gudløse virkeligheten for å vise at kirken har noe å tilby som er positivt. Faren er at man dermed glemmer hva som er det viktigste kirken har å gi. Da Gud presenterte seg for Moses i Det gamle testamente, var det med navnet «Jeg Er». Kristen forkynnelse handler dypest sett om å få dette perspektivet på livet - og spørre hva Gud har å si oss. Ingenting er viktigere.