Forkynnerens ansvar

Jeg har stoppet opp ved Paulus’ avskjed med Efesos-menighetens eldstebrødre. Åpenbart, ut ifra teksten, et følelsesladd siste møte mellom disse. Men også lærerikt og, som vanlig, dypt forankret rent teologisk.

Dette møtet leser vi om i Apostlenes Gjerninger 20,17 og et stykke utover. Her er det mye å ta tak i, men jeg bet meg merke i et par vers midt i det Paulus hadde på hjerte for anledningen.

Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er uskyldig i alles blod. For jeg har ikke holdt noe tilbake, men forkynt dere hele Guds råd. (Apg 20,26–27)

Paulus er klar på hva som er hans oppgave som Herrens sendebud, og han viser også til hvor ansvaret overlates til Den Hellige Ånd som skal overbevise mennesker om sannheten.

Et lys på stien

Når Paulus skriver at han er «uskyldig i alles blod», er det sannsynligvis en referanse på om menneskene han har delt evangeliet med blir frelst eller går fortapt. Med andre ord, hvordan Paulus’ publikum forholder seg til budskapet er opp til dem selv. Paulus tar ikke personlig ansvar for de som ikke søker nåde hos Gud.

Det Paulus tar ansvar for, er hva han legger fram i forkynnelsen. Han forteller om seg selv at han «har ikke holdt noe tilbake, men forkynt dere hele Guds råd». Det er oppgaven vår som menighet eller kirke, og særlig de som har tatt på seg forkynnelsens tjeneste. Vi skal forkynne hele Bibelens budskap, uten å legge lokk på noe.

Bibelens budskap er ikke politisk korrekt i Norge i 2023. Det er lett å støte folk i våre dager, og det gjør faktisk Bibelens budskap også. Men det er vår jobb, som Guds menighet, å forkynne sannheten slik den er overlevert til oss. Om folk liker det eller ikke er, som Paulus også skriver, opp til dem. Men vi kan ikke løpe vekk fra ansvaret som er betrodd oss.

Hele Skriften er nyttig

Kilder jeg har tillit til, argumenterer for at Paulus i denne sammenheng refererer til budskapet profeten Esekiel ble møtt med i sin tid. I Esekiel 3,17–21, og flere steder i samme bok, møter vi i praksis det samme budskapet, selv om ordlyden og situasjonen er en annen. Jeg siterer bare noe av det:

Når Jeg sier til den ugudelige: Du skal sannelig dø, og du ikke advarer ham … så han kan berge livet, da skal den ugudelige dø for sin misgjerning. Men hans blod skal Jeg kreve av din hånd. Men hvis du advarer den ugudelige, og han ikke vender om …, da skal han dø for sin misgjerning. Men du har utfridd din sjel. (vers 18–19)

Må Den Hellige Ånd gi oss styrke til å utføre vårt kall så godt vi kan, og gi innsikt i hvor vårt oppdrag stopper og Han overtar.