Forsking på frykt for fridom

Denne veka deltok eg på ei forskarsamling med fokus på misjon i møte med manglande trusfridom. Forskarar frå fleire verdsdelar og ulike fagområde gav innspel med ein så nøktern balanse som det går an å få til når temaet også handlar om forfølging for Jesu namn skuld.

La meg få invitere deg som lesar inn i nokre viktige perspektiv ved desse store og ofte komplekse spørsmåla.

Det første vi i ein kristen kontekst må strekke oss for å forstå, er at årsakene til innskrenka trusfridom og vald mot kristne kan vere nyanserte. Sjølv om ingen kristen skal forundre seg over at det vekkjer motstand å følgje Jesus, må vi også leite utover dei nytestamentlege skriftstadane om dette for å granske ulike årsaker til at forfølging skjer.

Den tyske forskaren og Tyrkia-kjennaren, Wolfgang Häde, analyserte ulike grunnar til at kristne blir forfølgt i Tyrkia. Det finst eksempel på at vestlege kristne går fram så kulturelt insensitivt at det ikkje berre fører til utvising, men også til problem for lokale kristne.

Dernest spelar den store forteljinga om nederlaget til det ottomanske riket tungt inn. Vestleg protestantisme blir forstått som femtekolonne for ein imperialisme som la under seg den muslimske verda med urett.

Samtidig understrekar Häde at regimet brukar denne retorikken som instrument for eigne hensikter om makt. Same skepsis som møter vestlege kristne i landet, møter også kristne som kjem frå Sør-Korea, Kina, Nigeria og Brasil i aukande tal. Ikkje alt handlar om kolonialisme.

Sina Hartert frå det katolske universitetet i Eichstätt-Ingolstadt forskar på religiøse spørsmål hos sekulære journalistar. I tillegg til ein openberr fagleg mangel på kompetanse, det ho kallar «lack of religious literacy», peikar ho også på lettvinte koplingar i sekulære media mellom ordinær kristen trusutøving og høgreekstrem populisme.

Ho stiller altså spørsmål ved om det primære problemet i vestlege media er mangel på evne eller mangel på vilje til å referere, tolke og forstå.

Den indiske forskaren Santha Kumari Jetty understrekar dette ved å vise til at det er økonomisk svake og sårbare kristne som blir råka hardast av trusforfølging, i India representert ved dalitar og stammefolk.

Ho seier jamvel at den valden som dei hindunasjonalistiske styresmaktene støttar, slik vi no ser det i delstaten Manipur, er basert på å ta eigedom og rettar frå dei fattige kristne for å styrke hindunærværet.

Det paradoksale for vestlege media i dette er at dei avlyser sin ordinære sympati med det dei reknar som utsette og minoritetar. Det som skjer med kristne, blir vurdert i lys av at dei vestlege kyrkjene som maktinstitusjonar over hundreår skal ha halde folk nede.

Ein ting er det einsidige i ei slik historieforståing inspirert av marxistisk materialisme. Det får liggje her. Verre er det at denne inngangen til spørsmåla held nede kunnskap om kva som skjer med fattige og utsette. Er det likegyldig for vestlege media?

Kvifor er det så uinteressant at 360 millionar kristne konstant lever under vilkår av forfølging som krenkjer artikkel 18 i FN si menneskerettserklæring? Kvifor vekkjer det berre skuldertrekk at 2–300 kristne årleg mister livet på grunn av si kristne tru i nord-Nigeria?

Eit populært tolkingsmønster i sekulære media er at alt handlar om «religiøs konflikt mellom» kristne og muslimar eller kristne og hinduar, eller at det eigentleg handlar om ikkje-religiøse spørsmål som kamp om land.

Det siste perspektivet er reelt ein del plassar. Nokre konfliktar er primært politiske, men følgjer av historiske grunnar også religiøse skiljelinjer i eit land eller folk.

Forteljinga om at dette i det store og det heile handlar om «konflikt mellom» religionar er derimot langt vanskelegare å forsvare. Muslimar i land med kristen majoritet i Afrika nyt stor grad av religiøs fridom, i kontrast til kristne i muslimske land.

Adamson Shaba frå nord-Nigeria har skrive si doktoravhandling om berekraftig kristendom under fiendtleg motstand. Han lanserer «neighbourology» – ein modell for å vere ein neste for å bryte ned barrierar av frykt og hat.

Utan å koste dei store utfordringane dei lever med under teppet, nektar han å overgi seg sjølv til offerrolla, men spør korleis dei kan demonstrere Guds kjærleik også gjennom fiendekjærleik.

Sekulær vestleg kultur kan vere prega av fiendtlege haldningar til kristen tru, tanke og institusjonar. Noko av det må vi møte med frimodig apologetikk. Vi treng likevel også å minnast på Shabas veg framover, å elske nesten vår.

Nokon vil framleis «tale vondt om dykkar gode livsferd i Kristus», men vi ber håpet om at mange skal ende opp med «å prise Far dykkar i Himmelen».