Forskjell på dåp og nattverd i en nødssituasjon

«De får vente et halvår med å gå til nattverd til de kommer hjem». Det var Carl Fr. Wisløff som sa det slik da jeg trengte hjelp fra ham tidlig på 1990-tallet med å rådgi studenter i utlandet som hadde valget mellom nattverd i katolsk gudstjeneste og i luthersk gudstjeneste med kvinnelig prest.» Ønsker du å gå til nattverd, men det finnes ikke mulighet å komme til nattverd, så gir Guds ord deg alt du trenger for å bli bevart og gi deg syndenes forlatelse» - fortsatte han. Dette var en klassisk bibelsk luthersk veiledning som også viser vei i vår koronatid.

Luther lærer oss at enhver kristen kan døpe et menneske som søker dåp og i en kritisk situasjon ikke vil rekke å komme til kirkens prest for å bli døpt. En dåp i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn er en kristen dåp. «Den som tror og blir døpt skal bli frelst» (Mark. 16,16) sier Jesus.

Uansett koronafare skal både prest og andre kristne være villige til å komme inn til en i koronakarantene om vedkommende søker dåp. Du kan være mann, kvinne, ungdomsskoleelev og gjøre det, Om foreldre ønsker dåp, og en prest ikke rekker å komme til et udøpt spedbarn før død kan inntreffe, så må den kristne som er disponibel for å døpe barnet med vann gjøre dette. «Når et barn er i livsfare er det nok at man øser vann tre ganger på barnets hode og sier: NN Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn! Amen.» Den Norske Kirkes liturgi av 1920.

Eneste kvalifikasjon for å utføre en slik dåp er at du er døpt og bekjenner troen på Jesus. Ingen annen kvalifikasjon. At dåp skjer uten å være i rammen av en større gruppe kristne hører vi om i Bibelen når diakonen Filip døper den etiopiske hoffmann på reise. Det nevnes ikke andre kristne enn Filip når han døper etiopieren (Apgj. 8,26-38).

Men Bibelen leder oss ikke til å tenke identisk om forvaltning av nattverden og dåpen. Det kan lett skje en slik ubibelsk parallell når dåp og nattverd får fellesbenevnelsen «sakramenter». I Bibelen lærer vi om nattverden kun i rammen av et menighetsmåltid der vi får Jesu virkelige legeme og blod til syndenes forlatelse. (1Kor 11,17-29) Det nevnes at den enkelte skal prøve seg selv. Det er derfor vi har det som heter «kirketukt».

Menighetens kalte og innsatte prest har ansvar for at de troende får den oppfølging som trengs - det vil også bety å gi nattverd til de som skal ha nattverd og ikke gi til de som ikke skal ha det. (Tit 1,5-9). I klassisk lutherdom lærer vi at om det ikke er mulig å komme til menigheten og få nattverd, eller menighetens prest ikke kan komme med menighetens nattverd til den syke, så er det ingen fare for den evige salighet. Ønsker du å gå til nattverd, men det finnes ikke mulighet å komme til nattverd, så gir Guds ord deg alt du trenger for å bli bevart og gi deg syndenes forlatelse. Dette vil Den Lutherske Kirke i Norge fremholde for alle troende. Du har det du trenger for din evige salighet, også når våre prester ikke kan komme til deg og gi deg nattverd.

Vi finner behov for å meddele dette fordi det er skapt usikkerhet om hva som er klassisk luthersk bibelsk lære når lutherske grupper gir råd om nattverd i koronanatid. Fungerende preses i Den norske kirke, Atle Sommerfeldt, vil anvende et «nødsprinsipp» for nattverd og la pårørende forvalte nattverd til koronasmittede.

Dette er en helt ny og ukjent lære i den lutherske kirke å tale om nødsprinsipp for nattverd på samme måte som en har det for dåp. En tanke om et «nødsprinsipp» hører vi fra prestelærer Gisle Johnson på 1800-tallet om å sende ut andre enn prester for å preke. Slik forsvarte Johnson det som ble Indremisjonen.

Men det var aldri snakk om noen nødsprinsipp for å gi nattverd. Fri nattverd på bedehuset har ikke skjedd ut fra en tanke om nødsprinsipp, men ut fra tanken at det ikke er noe nødsprinsipp. De som forvalter nattverd på bedehuset vil si dette er en normalordning som ikke er avhengig av noen nød.

Slik denne «frie nattverden» videreutvikles i denne koronatid vil vi vil fastholde at en bibelsk nattverd slik vi lærer i luthersk klassisk lære er bundet til menigheten og den prest/forstander som forvalter nattverden med menighetens offentlige kallelse og innsettelse. Menigheten kommer sammen for å få nattverd der pastor er ansvarlig for hvem som får nattverd og ikke. Og det kommer til uttrykk når menighetens pastor kommer med menighetens nattverd til den syke som ikke kan være med i menighetens felles nattverd.

En bibelsk nattverd kan ikke være fri fra menighetens gudstjeneste, ikke fri fra dåpen som forutsetning for nattverd, ikke fri fra kirketukten som pastor har ansvar for. I kirkens historie har det flere ganger vært slik at en ikke fikk nattverd på grunn av ytre forhold. Hjemmenattverd på egen hånd har ikke vært en luthersk løsning.

Biskop emeritus Arri Kugappi i den Ingermanlandske lutherske russiske kirke forteller fra sin barndom under kommunismens harde kår. På søndagen hørte familien på den finske radiogudstjenesten. En gang i året reiste han sammen med sine foreldre og søsken med toget den lange reisen til Vilnius for å få nattverd i en luthersk kirken i Estland. Andre i den ingermanlandske kirke som var forvist til Sibir ventet i flere år før de fikk nattverd fordi alle prestene var drept eller i straffeleirer.

Gud bevarte disse troende i Sibir med Ordet. Som Carl Fr. Wisløff sa: «Ønsker du å gå til nattverd, men det finnes ikke mulighet å komme til nattverd, så gir Guds ord deg alt du trenger for å bli bevart og gi deg syndenes forlatelse.»