Forskjellen på å følge Jesus og å realisere seg selv

På vei inn i et nytt semester gjør vi igjen opp status. Det har nylig kommet ferske tall for inn- og utmeldinger i Den norske kirke. Både i folkekirken og i andre kristne sammenhenger vil vi de kommende ukene kunne registrere hvor stor eller liten avstand det er mellom formelt medlemskap og faktisk deltakelse.

Tilsvarende markerer vi i år tusenårsjubileet for innføringen av kristenretten. På samfunnsplan er det lite som har hatt større innvirkning på utformingen av det norske samfunnet enn dette. Men det å snakke varmt om kristenretten er ikke ensbetydende med at man har et levende indre trosliv.

Det å kalle seg kristen kan bety svært ulike ting. Det ser vi rundt oss i Norge, og vi ser det enda mer om vi tar verden for øvrig med i betraktningen.

I møte med internasjonale kristne organisasjoner, som Kirkenes Verdensråd eller Det Lutherske Verdensforbund, er det ofte lettere å få øye på mer eller mindre politiske vurderinger enn på forkynnelse av evangeliet. I andre sammenhenger kan betoningen av det indre og inderlige bli så sterk at den historiske og teologiske forankringen blir svekket.

Det er som regel lettere å peke på andres feil enn på sine egne. Derfor gjør vi alle klokt i å først og fremst bekjenne våre egne synder. Samtidig må ikke dette føre til at vi tier om samfunnsforhold som bryter med et godt verdigrunnlag.

Skal vi kunne snakke meningsfullt om hva kristenarven kan bety, må vi snakke om hva kristendom og kristen livsførsel dypest sett går ut på. For det går an å sette merkelappen kristen på noe som i realiteten skaper avstand til evangeliet.

For eksempel er det mye godt å si om kristendom som kulturell impuls, som premissleverandør for et godt samfunn og som en kilde til forståelse av felles ansvar.

Det er likevel nødvendig å dvele ved de ordene Jesus brukte da han kalte disiplene, slik vi finner dette beskrevet i Det nye testamente. Da sa han: «Følg meg!».

I det å følge denne oppfordringen lå det et markant oppbrudd fra det bestående, og en tydelig aksept av Jesu lederskap. Det var ikke en kamp for maksimal selvrealisering eller for å få innfridd alle sine egne krav. Det var snarere et kall til å legge ned sitt eget og følge en annen.

Dypest sett er det denne spenningen teologisk debatt kretser rundt: Hva er Guds vilje? Hva vil det si å følge Jesus i denne tiden eller i denne situasjonen?

I slike debatter bør enhver av oss være varsom med å gi inntrykk av at vi selv har forstått alt, for det vil i så fall være et forfeilet inntrykk. Likevel er det grunn til å minne om at «kristen» ikke kan bety hva som helst, eller at alt som blir kalt kristent nødvendigvis er det. Her bør enhver av oss først og fremst ransake oss selv. Vi har alle grunn til å be, med tolleren i templet: «Gud, vær meg synder nådig».

Med et slikt utgangspunkt går det også an å snakke meningsfullt om når mennesketanker kan bli forkledd som Guds tanker. Da risikerer vi at noe som bryter med Guds vilje, blir fremstilt som om det er i tråd med Guds vilje.