Forskjellen på lov og evangelium, «et herlig lys»

Oppdagelsen av forskjellen på lov og evangelium var noe av det helt sentrale for Martin Luther i hans «evangeliske gjennombrudd», og det fikk stor betydning for store deler av den evangeliske kristenhet. Et frigjørende evangelium er også i dag uendelig viktig for frelsesvisshet og som kraftkilde til det kristne livet.

Gud taler til oss på to måter gjennom sitt ord, gjennom lov og evangelium. Herren både «døder» og «gjør levende». 1. Sam 2,6 Vi er kalt til å forkynne både omvendelse og syndenes forlatelse. Luk 24,47

Det er Bibelens Gud vi møter både i loven og i evangeliet. Det er ikke slik at det bare er i det ene budskapet vi møter Bibelens gudsbilde. Loven åpenbarer på en særlig måte Guds hellighet og domsreaksjon over synden, mens evangeliet viser oss Guds kjærlighet, nåde og barmhjertighet mot synderen.

Loven lyder klarest «i lys av evangeliet». Gud, som hadde gjort alt for å redde Israelsfolket ut fra Egypt, var han som ga Moses det 1. bud om ikke å ha andre guder enn Israels Gud. 2. Mos 20,1–2

Evangeliet lyder klarest på bakgrunn av lovens tale. Det var lovens forbannelse Jesus Kristus kjøpte oss fri fra da han ble en forbannelse for oss og kjøpte oss inn i Guds barns frihet. Gal 3,13–14

Må predikanter, prester og alle andre som formidler Guds ord forkynne både loven og evangeliet og ikke blande sammen de viktige sannhetene.

Jeg tenker noen av de største «fristelsene» for vår tids forkynnelse er: 1. At vi unnlater å forkynne Guds bud så direkte og klart som det lyder i Guds Ord. Sannheten er at Gud vil ha vårt hjerte, ikke bare våre «gode ønsker»! Det gagner også lite om vi forkynner «om loven», om at Guds bud og formaninger er viktige hvis det ikke faktisk forkynnes. Da mister også evangeliet noe av sin frigjørende kraft.

2. At vi rett og slett ikke vil forkynne loven fordi vi mener at Jesus ikke vil at det skal forkynnes. Begrunnelsen er da at han «jo godtar oss akkurat som vi er».

3. At vi tror vi forkynner evangeliet, men vi gjør det ikke. Vi snakker mye om Jesus uten å forkynne evangeliet. Vi sier for eksempel «at det er viktig å alltid ha fokus på Jesus», «Vi må ha Jesus i sentrum» og lignende uttrykk, og så tror vi at vi har forkynt evangeliet. Men det vi egentlig har forkynt er en «lov» om hva vi må oppfylle.

Det betyr ingenting hvor mye vi bruker Jesu navn eller snakker «om» Jesus hvis det ikke forkynnes et nådeløfte og en tiltale uten et «hårstrå» som vi «må bære».

Jesus/Bibelen forkynner livgivende ord til den hjelpeløst fortapte, uten betingelser: «Dine synder er deg forlatt.» «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» Jesus «han som ble gitt for våre overtredelser, og oppreist til vår rettferdiggjørelse».

Evangeliet er alltid det «vanskeligste» å forkynne, fordi det er så ukjent for vårt eget hjerte. Derfor trenger vi aller mest nåde til å forkynne evangeliet til frihet, liv og nåde til mennesker i nød.