Forståelsesfallitt i midtøstenstudiene

Fra 2012 til 2016 var jeg student ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) ved Universitetet i Oslo (UiO). Mitt fag var midtøstenstudier med hebraisk språk. Allerede ved oppstart var det tydelig at alt som hadde med Israel å gjøre var mildt sagt magert i pensum, og det lille vi hadde var utelukkende konsentrert om konfliktene med naboene.

At arabisk dominerer er naturlig, siden det er det klart største og mest utbredte språket. At islamstudier kommer i første rekke finner jeg heller ikke vanskelig å forstå.

Det som derimot er vanskelig å begripe, er at UiO, som det eneste lærestedet i Norge som tilbyr moderne hebraisk språk, så til de grader marginaliserer og tvinger bort alt israelrelatert som det som her er tilfelle.

På bachelorstudiet var det ikke et eneste emne som behandlet israelsk selvforståelse eller det moderne israelske samfunnet.

Som nybakt bachelorstudent høsten 2012 innså jeg fort at om jeg ville lære noe om Israel, måtte jeg sørge for det selv. Våre utmerkede hebraisklærere, professor Lutz Edzard og universitetslektor Espen Arnesen, gjorde hva de kunne for oss, men selve språkopplæringen er krevende nok, og det er begrenset hva man kan få plass til på det timetallet som er ment til språk.

Derfor inviterte jeg mine medstudenter på hebraisk til å være med på forelesninger som vi arrangerte på egen hånd.

I rettferdighetens navn skal det sies at vi fikk bevilget faglig-sosiale midler fra IKOS til å finansiere små takkegaver til foredragsholdere samt litt bevertning, som vanlig er på faglig-sosiale evenementer.

Etter gode erfaringer med slike arrangementer i første semester bestemte klassen min seg for å danne en forening for lettere å kunne fortsette prosessen vi hadde startet.

I løpet av årene 2012-2015 arrangerte vi foredrag med kapasiteter fra inn- og utland som Nils Butenschøn, George Deek, Karin Abraham, Cathrine Thorleifsson, Ervin Kohn, Cecilie Hellestveit, Dag Einar Thorsen og sist, men på ingen måte minst, den israelske historikeren Benny Morris.

At en internasjonal kapasitet som Morris er i Oslo er en liten sensasjon i et så lite miljø som midtøstenforskningen, men allikevel tok så vidt jeg vet ingen fra vårt institutt kontakt med ham for å arrangere noe med ham.

Professor Hilde Henriksen Waage ved Historisk institutt arrangerte riktignok en åpen forelesning, men kun vi hebraiskstudentene arrangerte et faglig symposium, hvor vi inviterte alle våre tidligere gjester i tillegg til hebraiskstudentene og enkelte av instituttets ansatte.

At IKOS ikke kjente sin besøkelsestid her er symptomatisk for et institutt hvor Israel konsekvent blir uglesett, i den grad at hebraiskstudentene knapt får lære om det landet de tross alt skal reise til på utveksling og – skulle man håpe – på sikt studere nærmere på høyere nivå.

Nå blir dette annerledes, fordi man i stedet for å lære studentene noe om Israel prioriterer å fjerne hebraisk fullstendig fra faget. På den måten løser man selvfølgelig problemet med hebraiskstudentene som ikke lærer noe om landet de skal til, i og med at det ikke lenger skal finnes hebraiskstudenter.

At UiO/IKOS på denne måten ønsker å avskjære sine studenter fra å studere seriøst i Israel, ved noen av verdens beste universiteter (noe UiO selv ligger sørgelig langt fra å være), lukke døren til dypdykk i israelske arkiver (nærmest de eneste i Midtøsten som er åpne for forskere) og i samme grep begå det kunststykke å fjerne Norges eneste studium av hebraisk – språket til en liten, historisk marginalisert minoritet, Bibelens språk og en av røttene til vår egen europeiske kulturhistorie – det er vanskelig å begripe.

Det skyldes på manglende lærerkrefter, noe flere jeg har snakket med bestrider, alternativt på dårlig studenttilgang: Vel. IKOS gjør ikke noe for å få flere studenter heller, med sin enøyde og ikke lite stemoderlige behandling av hebraisk- og israelstudier. Er dette et flaggskipsakademi verdig?