Første dag på Led: Det gikk et jublende gisp gjennom forsamlingen

Torsdag ble Pinsebevegelsens årlige lederkonferanse innledet i Nova Spektrum på Lillestrøm. Under åpningsmøtet kunne lederrådets leder Øystein Gjerme fortelle at 1930-årene var det beste året for menighetsplanting her i landet så langt. Altså tiåret før andre verdenskrig.

Men det nest beste tiåret var perioden fra 2010-2020. Og, påpekte han, Pinsebevegelsen har satt seg som mål å plante 100 nye menigheter innen 2033.

Tidsfristen er forskjøvet med tre år på grunn av pandemien.

Møysommelig arbeid

Det er like fullt et ambisiøst mål. Og de som satt i salen vet godt at det vil kreve mye og møysommelig arbeid å nå dette målet. De kan ikke basere seg på offentlig støtte, og de kan ikke regne med umiddelbar velvilje fra alle i omgivelsene.

Men ønsket om at flere skal få møte Jesus, stikker dypt. Da får det så være at ikke alt går på skinner med en gang.

Gjerme advarte mot å tenke at «hvis vi ikke har bassist, er det ikke en ordentlig menighet», for kristne fellesskap kan arte seg svært ulikt i større byer og på mindre steder.

Poenget er ikke prangende lokaler eller storslagne musikkressurser.

Gjerme var innom et viktig trekk ved levende kristendom da han oppfordret flere til igjen å invitere til forbønn i kristne møter og gudstjenester.

Lytte til Guds kall

I samtaler med kristne ledere fra andre land hadde han fått inntrykk av at mens slike forbønnsinvitasjoner var vanlige på 1900-tallet, har mange mer eller mindre sluttet med det på 2000-tallet.

Nå oppfordret han vår tids ledere til igjen å søke Gud og å lytte til hans kall.

Helt konkret oppfordret han de drøyt 1.300 deltakerne på årets Led til å finne fram en lapp eller en telefon og skrive ned navnene på seks personer de kunne tenke seg å disippelgjøre.

Det hvilte både alvor og glede over forsamlingen. Det hadde også sammenheng med at det gikk en direkte linje fra utfordringen i plenum til det deltakerne hadde vært sammen om tidligere på dagen.

Menighetsutvikling

For på fagdagen torsdag formiddag var deltakerne fordelt på ulike seminarspor. Det mest besøkte var det som heter menighetsutvikling. Det er alt annet enn overraskende i en bevegelse hvor den lokale menigheten er selve motoren.

Her fikk deltakerne se og høre glimt fra pinsemenigheter rundt i landet. I en av disse bolkene oppsto et av de øyeblikkene som fester seg i minnet.

18 døpt

Det var da pastor Samuel Torres i Filadelfiakirken i Hamar fortalte om positiv utvikling. De som har fulgt denne pinsemenigheten over tid vet at den for ikke så mange år siden de sto midt oppe i betydelige utfordringer knyttet til byggeplaner som aldri ble realisert. Nå kunne pastoren fortelle at så sent som forrige søndag ble 18 mennesker døpt.

Da stoppet tiden opp litt. Det gikk et jublende gisp, hvis noe slikt finnes, gjennom forsamlingen.

For en kristen kirke er det ingen ting som gir større grunn til glede enn at mennesker ønsker å gi livet sitt til Jesus og følge ham.

Ungdom på søndag

Etterpå var det pastor Marcus Østby i Tistedal Baptistkirke som fortalte om møtet mellom ham selv, som ung pastor, og hverdagsheltene som hadde laget pizza til ungdommer på fredagskveldene i nærmere 20 år.

Pastoren hadde imidlertid merket seg at ungdommene og lederne deres i liten grad var å se i kirken på søndagene. Han satte hardt mot hardt og sa at skulle de fortsette satsingen på ungdomsarbeidet, måtte i det minste lederne også ta del i storfellesskapet på søndagene.

Østby var usikker på hvor klokt det egentlig var å gå såpass kontant til verks.

Desto større var gleden da det gikk som håpet.

Eldre på ungdomsmøte

Og pastoren var selv rørt da han kunne fortelle at grepet også utløste en annen effekt: Flere av de godt voksne i menigheten spurte om det var i orden at de kom på ungdomsmøtene. Det spørsmålet var det lett å svare ja til.

Slike scener fra hverdagslivet beskriver noe av gullet i Kristen-Norge. Det finnes nok av utviklingstrekk man kan bli bekymret av. Men det skjer også mye som gir grunn til glede og takknemlighet.

100 år på Voss

Pastor Sigurd Bekkevold fra menighetsnettverket Salt fortalte i det samme seminarsporet om hvordan de opererer overfor menigheter rundt i landet som på ulike måter trenger tilførsel av ressurser.

Et godt eksempel på dette er det som nå heter Salt Voss.

Der feiret de 100-årsjubileum i fjor. De første 93 årene het de Sion Voss. Bekkevold fortalte at da han dro dit på prekenoppdrag rundt 2014, var det kanskje fem-sju personer til stede på en vanlig søndag. Nå, ti år senere, er det 70-80.

Noe har skjedd.

22 nye kristne

Fra Salt Trondheim fikk vi høre om hvordan menigheten som i sin tid fikk starthjelp fra menigheten i Bergen, nå fungerer som utsender og støttespiller for andre menigheter i regionen.

Og, kunne Bekkevold fortelle: i høst var det 22 mennesker som tok imot Jesus i tilknytning til Salt Trondheim. Slike lyspunkter fungerer som kraftige vitamininnsprøytninger.

Ikke kjendiser

Samtidig er det vel sånn for mange av oss at vi har en viss svakhet overfor kjendiser, de profilerte og fremstående lederskikkelsene. De fanger oppmerksomheten vår.

Og det er en grunn for at kjendiser blir kjendiser og at influencere blir influencere. Grunnen er ikke nødvendigvis at de er de beste tenkerne eller de klokeste lederne.

Men de evner å fange andres oppmerksomhet, på grunn av eller på tross av det de rent faktisk har å melde. De som satt i dette seminarrommet på torsdag er ikke kjendiser.

De kan knapt kalles influencere. Men de er gode kristne forbilder.

Deres tjeneste handler ikke om dem selv. Deres følgerskare måles ikke i antall likes på sosiale medier.

I den grad de har følgerskarer, er disse å observere fra dag til dag, fra uke til uke, rundt i de lokale menighetene. Det er der det viktigste arbeidet skjer.

De som har gått foran oss

Derfor var det også et høydepunkt da lederrådets leder Øystein Gjerme under åpningsmøtet litt senere på dagen torsdag leste opp navnene til de forkynnerne, misjonærene og lederne som døde i løpet av det foregående året. Det er en god skikk å minnes dem som har gått foran oss.

En synlig rørt Gjerme måtte ta opptil flere kunstpauser mens han leste. De fleste av disse navnene ble aldri kjente medieprofiler.

Mange av dem hadde sitt hovedvirke før det fantes sosiale medier. Men de gjorde en stor innsats i Guds rike. Med Gjermes ord var det «De som valgte at det å tjene deg skulle være livets innhold».

Navnet Jesus

Da var det helt på sin plass at det samme møtet ble innledet ved at David Welanders barnebarn, høyskolelektor og studentpastor på Ansgarskolen Anne May Abrahamsen, fortalte om historien bak sangen «Navnet Jesus blekner aldri», som Welander skrev for like over 100 år siden.

For navnet Jesus «skyter stadig friske skudd.»