Forsvarer klimasaken sivil ulydighet?

«Det gjør meg trist at ikke flere reagerer.» Det sier aktivisten Anne Klenge til Aftenposten når hun forklarer hvorfor hun tyr til sivil ulydighet for å protestere mot klimapolitikken.

Klenge er medlem i aksjonen «Stopp oljeletinga», og i forrige uke var hun med å kaste oransje maling på Monolitten i Vigelandsparken i Oslo. Hun deltok da aktivister forsøkte å lime seg fast til Skrik-maleriet, og hun har vært med å stanse trafikken i Trondheim.

«Dersom myndighetene ikke stopper oljeletingen, så ødelegger de framtiden vår», sier hun. Dette mener hun kan forsvare å bryte loven.

At vi velger politikere som vedtar lover gjennom flertallsvedtak, er det som gjør oss til et sivilisert og demokratisk samfunn. At vi følger lovene, er det som gjør at det hele fungerer. Hvis vi bestemmer oss for ikke å gjøre det, vil samfunnet rett og slett bryte sammen.

Likevel mener noen aktivister at de kan ta seg denne retten, fordi liv, helse og framtid står på spill.

Og det gjør det jo i klimapolitikken.

Historien har vist oss at i noen helt spesielle tilfeller kan sivil ulydighet være riktig og viktig. For også flertallet kan gjøre fundamentale feil i sine vedtak. Flere filosofer, som John Rawls og Arne Næss, har derfor forsøkt å lage kriterier som slike aksjoner bør prøves mot for at de skal være akseptable. De skal blant annet være ikkevoldelige, de skal være uselviske og tjene andres interesser, og lovlige midler skal være prøvd først.

Har så Anne Klenge og aktivistene i «Stopp oljeletingen» god nok grunn til å gripe til sine drastiske virkemidler?

Som samfunnsengasjert student hadde jeg noen hovedsaker som engasjerte meg mer enn andre. En av disse var klimasaken, en annen var kamp mot fattigdom, en tredje var å verne om retten til liv, og da særlig i livets sårbare faser.

Skal vi diskutere sivil ulydighet kan det være nyttig å se på disse ulike saksfelt, se hva som har skjedd og vurdere alvorsgraden i hjertesakene våre,

Klima- og miljøpolitikk var den gangen bare for spesielt interesserte. Det var «idealistisk ungdom» som var opptatt av det. Og politikere i festtalene sine da, selvfølgelig.

Nå er det helt snudd på hodet. Alle snakker om klima: Alle partier, næringslivet og fagbevegelsen. Hele samfunnet har hørt, og reagert. Alle skal ta ansvar, kutte utslipp og de støtter opp om det grønne skiftet.

Klenge og jeg er likevel hjertens enige om at det går for sakte, og konsekvensene er alvorlige. Er det da rett å bruke sivil ulydighet?

Den andre av de nevnte hjertesakene mine er kamp for fattigdommen, der jeg mente, som jeg fortatt gjør, at Norge som et rikt land bør ta større ansvar for å bekjempe lidelsene som følger av fattigdommen og gi flere barn sjanser til å leve opp og få et anstendig liv. Hva har skjedd her?

Her har også skjedd mye positivt. Men millioner av barn har dødd en meningsløst tidlig død, og barn fortsetter å dø på grunn av mangel på mat og medisiner. Noe av lidelsene skyldes uforutsette naturkatastrofer, noe skyldes krig, men mye kunne også vært bekjempet og forebygget.

Fedre og sønner i klimakamp

Hva skal man si om den tredje kampsaken min? Aborttallene har gått nedover, noe takket være lavere fødselstall og noe takket være bedre tilgang på prevensjon. Samtidig har det blitt stadig vanskeligere å i det hele tatt ta ordet i abortdebatten med mindre man deler flertallets syn.

Stadig flere partier og politikere har åpnet for å svekke fosterets rettsvern. Det åpnes for flere teknologier som gjør at man kan velge ut foster og befruktede egg basert på egenskaper som gjør at det er relevant å spørre om vi er på vei tilbake til eugenikken og rasehygienens tid.

Abortdebatten er ikke bare sort og hvitt og har mange dilemmaer. Her tjener den som en god illustrasjon på at det også på dette området finnes mennesker som med et prinsipielt syn på det ufødte livets menneskeverd, kan mene at det står noe helt fundamentalt på spill.

Når kan sivil ulydighet forsvares?

Regelen for oss alle må være at vi respekterer lovene. Det er kun i ekstreme unntakssituasjoner vi kan forsvare sivil ulydighet. Klimasaken har et stort alvor og politikerne har sviktet sitt ansvar. Det er likevel grunn til å spørre om klimasaken, i forhold til sivil ulydighet, er så unik som aksjonistene vil ha det til.

Om du mener at akkurat din hjertesak forsvarer sivil ulydighet, kan det være verdt å minne om at mange av oss også har andre hjertesaker, der vi kunne hatt gode argumenter for å mene det samme.

Teksten er tidligere publisert på skaperkraft.no

Konverteringsterapi: Hva bør være lov?

Abortdebatten: Hva er alternativet til alternativet?