Fortellingen i skoleverket som stempler kristen tro er alt annet enn forskningsbasert

Opplæringsloven fra 1998 er endret nesten hvert år. Seneste forslag er å forby forkynning i all opplæring, på samme måte som for KRLE i grunnskolen. Imidlertid er det en fare for at det vil virke mot sin hensikt. Kan det i stedet for bredere og mer informert undervisning, skape en smalere?

Kan iveren etter å unngå alt som smaker av forkynnelse, avgrense temaer og tanker elever bør kjenne til?

Det er ikke vanskelig å være enig i forslagets intensjon. Skolen skal ikke drive promotering av en tro eller et livssyn foran andre. Men hva fremmes i skolen – egentlig? For en større fortelling påvirker mer enn mange har vært vant til å tenke.

Kunstig intelligens – drøm eller mareritt?

Den er ikke nøytral eller forskningsbasert. Den er tendensiøs og stemplende på det man litt løst kan kalle religion, og mer presist kristen tro og tanke.

Fortellingen dukker opp allerede på barneskolen. Den støttes av populærvitenskap, filmer og tv-serier – og av Norges ledende produsent av digitale læringsressurser for videregående opplæring, Nasjonal digital læringsarena (NDLA).

Dette er ikke et kommersielt foretak eller en livssynsgruppe, men et samarbeid mellom ti fylkeskommuner og med mer enn 50 medarbeidere. Dermed er det naturlig å tenke at NDLA er spesielt opptatt av å unngå forkynnelse.

Det er tvilsomt om man lykkes godt nok. Ett eksempel er når en fagartikkel om opplysningstiden formidler at det før hadde «vært Kirkens forklaringer som besvarte spørsmål knyttet til natur, astronomi og menneskelig utvikling. Dette godtok ikke de nye filosofene og vitenskapsmennene. De mente at all kunnskap skulle ha basis i rasjonaliteten, altså det som kunne forklares. Det var ikke lenger nok å henvise til liturgien eller til Guds vilje».

Hva får elever ut av dette? For det første formidles ikke bare en klar motsetning mellom «religion» og «vitenskap», men et oppgjør. Det er enten det ene eller det andre. På den ene siden «Kirkens forklaringer», basert på autoriteter som liturgi og Guds vilje. På den andre filosofene og vitenskapen, basert på rasjonalitet og forklaringer.

For det andre formidles en slags underforstått seier: Heldigvis er kristen tro erstattet av kunnskap og rasjonalitet. Troen er overprøvd av tanken, dogmene måtte gi tapt for fornuften.

Hvor man har det fra at av alle ting kirkens liturgi sa noe om naturvitenskap er uklart. NDLA er imidlertid langt fra alene om å mangle kjennskap til pensum på katedralskoler og universiteter.

Inntrykket er ikke til å misforstå. Kirken satt ikke bare på et forklaringsmonopol, den holdt seg unna logikk og lærdom. De som vil være opplyste og oppegående, rasjonelle og kunnskapsbaserte, bør holde seg unna kirken og kristen tro.

Tendensen er gjennomgående. I 2020-utgaven av Relevans 8 for ungdomstrinnet, framstilles gudstro som «et slags tankefengsel», en frase som heldigvis er lovet rettet i neste utgave etter kritikk fra Fagsjekk.no. Vi ser dette også i bøker som befinner seg i mange skolebiblioteker.

Ifølge Eirik Newths Jakten på Sannheten ødelegger «gudstroen mye av nysgjerrigheten til menneskene». Det er ille nok å tro på guder, men verre om du er kristen. For da må du «også godta det som står i Bibelen, selv om mye av det virker rart eller galt».

Er Norge blitt for kristent?

Resultatet er en fortelling om historien som en slags enveiskjøring fra fortidens mørke til nåtidens lys, fra «kirken» til «humanismen».

Dette er så tendensiøst at også filosofen Morten Fastvold tok et oppgjør i foredraget Humanistiske myter – Kunsten å sjekke en god historie på Human-Etisk Forbunds landskonferanse 2015. For vi er «tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse».

De er ikke bare fredet, de sitter som limt i bakhodet. David Hutchings og James C. Ungureanu viser i Of Popes and Unicorns: Science, Christianity, and How the Conflict Thesis Fooled the World (Oxford University Press, 2021) at vi er blitt lurt i nesten to hundre år.

De er ikke alene på banen. Derrick Peterson har gjort en tilsvarende avsløring i Flat Earths and Fake Footnotes. The Strange Tale of How the Conflict of Science and Christianity Was Written Into History (Cascade Books, 2021).

Disse bøkene viser også en annen historie: Kristen tro har i stor grad fungert støttende for utviklingen av vitenskap. Troen på rasjonalitet og lover i naturen kan ikke løsrives historisk fra troen på en lovgiver bak naturen.

På slutten av 1800-tallet smurte man imidlertid på med anekdoter og fotnoter basert mer på fordommer enn forskning: Siden noen kristne var kritiske til evolusjon, må kirken tidligere ha fryktet vitenskap og tenkning. Man omfavnet myten om at kirken avviste antikkens kunnskap om at jorden var rund.

Aschehougs lærebok I ettertid fra 2016, står i en lang tradisjon når den forteller at Copernicus (1473–1543) avviste «tanken om at jorda var flat». Han nølte imidlertid med å si det høyt. «Han visste at paven og kirken ville straffe og fordømme ham for å tale imot Bibelens lære.» Det hører med at I ettertid i 2017 fikk sølvmedalje i en kåring av Europas beste læreverk.

Det forsvant ikke med Utdanningsdirektoratets Kunnskapsløftet 2020. Vi finner fortsatt myten om middelalderens flatjordstro, som i nye Nye Zeppelin 3 fra Aschehoug og Gyldendals Salto 2.

Inntrykket er mørkt og stemplende: Kristen tro har fungert mest negativt i historien. Heldigvis ble den temmet av humanisme og vitenskap. Kunnskapen seiret. Hvis det er noe som ikke bør fremmes, er det kristen tro.

Det er ikke lett å unngå forkynnelse i skolen. En start kan være å rydde læremidler for grove feil og vrengebilder.