Fortellingene om de kristne høytidene

Døra på kafeen dugger, regnet renner langs glasset på utsiden og lyden fra biler som kjører i våte veibaner når meg når døra stadig går opp og igjen når en ny person kommer inn.

Det er en regnværsdag og vi er tydeligvis mange som trenger en kaffekopp med noe varmt og vennlig i hånden. Eller så har vi søkt hit for å finne noe annet vi trenger, rom til å tenke, samtale eller bare noe som pigger opp i gråværsdagen.

Jeg sitter denne regnværsdagen og funderer på hvilke fortellinger vi deler om de kristne høytidene i det samfunnet vi er en del av i dag. Hva har mennesker hørt om påsken? Hva kan de få høre i ukene framover om pinsen?

Det vi ser

For hva ser folk rundt meg egentlig av påsken? Av pinsen? Hva hører de om disse høytidene fra meg? Hva kan de se av påsken av mitt liv? Jeg tenker gjennom påskefortellingene mine, jeg har delt ferieopplevelser, værrapporter og nevnt samvær med familie og gudstjenester jeg har gått på. Fine gudstjenester.

Har jeg fått formidlet det sånn at påsken har blitt synlig for noen nye i min omgangskrets?

Hvordan er egentlig de kristne høytidene synlige i folks omgivelser?

På kafeen er påsken nesten ryddet bort. Noen få esker med sjokoladeegg til salgs står litt forlatte igjen ved disken.

En kvinne med en solhatt hun slett ikke trenger, kommer inn, setter seg med hatten trukket ned over ansiktet. En kar lener seg stadig rådløst og søkende inn mot pc-skjermen han har foran seg på kafébordet.

I samfunnet det påskeegg og påskekrim og gul pynt som peker mot påsken. Men i kristne sammenhenger er det korset. Det nakne korset på langfredag. Oppstandelsen. Livet.

Kafeen er et fysisk rom for ettertanke i dag. Påsken er et refleksjonsrom i oss og mellom oss. En stille tid for undring, ettertanke, tro og tid med mennesker og Gud. Og en pause mellom vinter og vår.

Døra til kafeen blir stående oppe, noen har ikke lukket den etter seg. Lyden fra bildekk og regn når oss, det gjør den kjølige lufta også.

Kafeer gir hvilerom i hverdagen, er møteplasser for mennesker, men også kreative kafékontor eller steder å sitte i stillhet alene, men likevel i selskap med andre.

Hvor har vi disse samtale- og refleksjonsrommene i våre relasjoner? Er det ved middagsbordet hjemme? Er det praten ved tekjøkkenet på jobben? Er det i møte med mennesker i kristne fellesskap? Kaffesamtalene etter søndagsmøtet?

Fortellingens kraft

Hvordan har jeg brukt samtalestedene i mitt liv?

Kvinnen med solhatt går. En mann med allværsjakke kommer inn.

Scenene i våre liv skifter. Men påskefortellingen er hvert år den samme.

En to tusen år gammel fortelling som fortelles om og om igjen.

Påsken er fortsatt en synlig fortelling i et tiltakende sekulært samfunn.

Om noen uker får vi pinsen. En annen viktig kristen høytid. En annen fortelling fylt av håp og glede og forventning. Vi har noe å se fram til.

Den hellige ånd var synlig i pinsen, viste seg som ildtunger i rommet, slik Bibelen beskriver det. Men hvordan kan flere bli kjent med pinsefortellingen? Kanskje får vi nye måter å fortelle den på i år?

Ordet «vekkelse» har dukket opp stadig oftere i avisene de siste månedene.

Begynte denne bevegelsen med Asbury? Universitetet i USA der Den hellige ånds nærvær gjorde at mennesker reiste langt for komme dit, være i kapellet, bli berørt?

Eller har vi hatt med oss forventningen om vekkelse lenge? Vi har hørt om eller lest eller lyttet til historier om mennesker som ble friske, steder der mange plutselig kom til tro. Noen har opplevd det. Andre har hørt om vekkelse. Mange har bedt om vekkelse.

Vi har ryddet vekk påskepynten. Men pinsa ligger foran oss. Hva kan vi dele om den? Det er jeg nysgjerrig på.

Hva kan vi undre oss over sammen rundt pinsen? På en sånn måte at flere kan bli nysgjerrige på kristen tro?

Det er jo flere enn før som snakker om vekkelse, som skriver om vekkelse, som diskuterer vekkelse, som studerer vekkelse og formidler til oss andre rundt det.

Blir vekkelse en del av pinsefortellingen vår i år? Og hvilke måter andre måter kan vi gjøre pinsa synlig på?

Hva med de mindre, stille fortellingene fra eget liv? Er det de små fortellingene om pinsa som vi kan komme til å dele i år?

Mitt refleksjonsrom er fylt av flere spørsmål enn svar her. Men mens regnet ligger langs rutene tenker jeg på de lysende fortellingene om kristen tro.

Hvilke samtalerom kan vi invitere til i våre relasjoner? I våre liv? Hvor er det hos oss sted for ettertanke, for å få påfyll av noe varmt og vennlig og finne noe livgivende på regnværsdager?