Fortjener Ropstad dette?

De siste dagene har vi vært vitne til en heksejakt nesten uten sidestykke i norsk presse. Aftenposten har avslørt både det ene og det andre vedrørende Ropstads økonomiske bedrifter, som til slutt førte til hans avgang som både partileder for KrF, og som barne- og familieminister sist mandag.

«Kreativ skatteplanlegging» sies det. Underforstått at hans hovedanliggende har vært å snike til seg noen ekstra skattekroner.

Én feil definerer ikke et menneske

Samtidig har det vært stille fra andre politikere, både i og utenfor Stortinget. Selvsagt ønsker ingen å havne i samme situasjon som Kjell Ingolf Ropstad. Støtteerklæringer og trøstende ord fra venner, partikollegaer og bekjente har ikke uteblitt, selv om de også finnes, som i samme åndedrag uttrykker takknemlighet for at han har innrømmet og bedt om unnskyldning for de feil han har begått, og tatt konsekvensene av det.

Men har han egentlig begått en stor og alvorlig feil? Eller noen feil, i det hele tatt? I mandagens Aftenposten leser vi at stortingspresident Tone W. Trøen sier hun skulle ønske Skatteetaten hadde avklart krav til pendlere tidligere.

Videre fastholder hun at Stortingets administrasjon og presidentskap ikke har vært klar over at man må ha boutgifter for å slippe skatt på pendlerboliger. Ifølge Trøen har stortingsadministrasjonen over år vært i kontakt med Skatteetaten om hva som utløser skatteplikt på pendlerbolig.

Det var altså først da det begynte å blåse opp til mediestorm rundt Kjell Ingolf Ropstad at Skatteetaten fant det for godt å slå fast at man må ha boutgifter for å slippe skatt. Rett og slett en helt ny opplysning, ifølge stortingspresidenten.

Så viser det seg altså, kan vi lese i avisen tirsdag, at disse dyktige gravejournalistene i Aftenposten har klart å finne fram til et skriv fra Skatteetaten fra 2003, hvor vi alle kan lese helt tydelig denne ene, avgjørende setningen. Den som slår fast at Ropstad faktisk begikk en feil.

For det dokumentet burde han visst ha klart å hoste fram, nesten tyve år etter at det ble formulert. Til tross for at verken stortingspresidenten eller Statsministerens kontor (SMK) klarte å innhente disse opplysningene. Men Ropstad burde altså ha funnet det, og handlet deretter.

Ja, man skulle nesten tro at det var på grunn av hans kristentro at det stilles så annerledes, og urimelige krav til Ropstad! Hvorfor stilles det ingen krav til Skatteetaten, som allerede for mange år siden kunne ha sendt en kopi av dette atten år gamle dokumentet til både Stortingets presidentskap og SMK?

Et resultat av «disse nye opplysningene», er et ukjent antall stortingsrepresentanter med pendlerbolig, som nå forsøker å avklare om de skylder skatt eller ikke. Plutselig var det mange som befant seg på gyngende grunn.

Selv er jeg overbevist om at Kjell Ingolf Ropstad ikke har drevet med noen form for «kreativ skatteplanlegging.» Jeg tror egentlig ikke han er så opptatt av å tjene mest mulig til seg selv.

Hans engasjement har heller handlet om å stille opp for de svakeste i samfunnet, de fattigste barna, overgrepsoffer og andre, både her i landet og i den tredje verden.

Ja, det er egentlig helt utrolig alt han har fått til de siste årene. Alt fra en formidabel innsats mot menneskehandel, til en flerdobling av barnetrygden og en imponerende økning av bistanden. I tillegg har han fått på plass et klimafond, som Zero kaller det viktigste tiltaket for å bekjempe klimautfordringene.

En slik politiker har de siste dagene måttet tåle en heksejakt og en mediestorm vi sjelden har sett maken til. Det tristeste var å se at også Dagens redaktør valgte å bli med i den kollektive fordømmelsen av Kjell Ingolf Ropstad.

En kristen avis som Dagen burde holdt seg for god til dette. For hvem orker vel å påta seg tillitsverv hvis dette er hva man kan forvente? Ikke minst for den nærmeste familie, kan prisen for et lederverv i politikken bli svært høy.

Skal vi fortsatt ha et fungerende demokrati her til lands, bør både kristen og sekulær presse vokte seg vel for å lage skandaleoppslag på andres bekostning. Kanskje det gir en kortsiktig gevinst i form av økte salgstall. Men å nøre opp under ubegrunnede mistanker mot hederlige menn og kvinner som vi har gitt tillit i form av politiske lederverv, fører ikke noe godt med seg i det lange løp.

Det var derfor godt å lese Vebjørn Selbekks nye leder om Ropstadsaken, som langt på vei nyanserer det triste bildet som vi de siste par ukene har fått servert av media. For helt ufeilbarlige er vel ingen av oss.