Fortsettelsen av et folkemord

Mens verdens øyne er rettet mot Russlands fullstendige hensynsløse herjinger i Ukraina, skjer det et saktegående folkemord i Asias forgård og i Europas bakgård, nemlig i Nagorno Karabakh – eller Artsakh som områdets innbyggere kaller den armenskbefolkede enklaven – som i 1923 ble lagt inn under den nyopprettede sovjetrepublikken Aserbajdsjan.

Etter åtti år med daglige kamper mot undertrykkelse, klarte armenerne i Artsakh det kunststykket å frigjøre området, først etter en folkeavstemning i tråd med den sovjetiske unionsavtalen av 1990, der 99.7 prosent av innbyggerne stemte for løsrivelse, og deretter etter en voldsom forsvarskrig mot Aserbajdsjan som kjørte på med full invasjon.

I 2020, midt under koronakrisen, gjennomførte Aserbajdsjan og Tyrkia med våpenstøtte fra Israel, i følge Jewish Insiders spaltist, Marc Rod en invasjon i stor skala der all mulige midler, inkludert syriske leiesoldater og hvitt fosfor ble tatt i bruk.

Armenia og Artsakh hadde ingen mulighet til å forsvare området, og Aserbajdsjan sendte titusener på flukt, og mange tusen ble drept. Russland meglet fram en avtale etter at Armenia måtte gi opp, slik at 120.000 armenere fikk fortsette å bo i en del av det opprinnelige Artsakh, og at man skulle komme til en diplomatisk løsning innen fem år. I tillegg ble 2000 russiske soldater utplassert som en slags fredsbevarende styrke.

Fare for folkemord i Kaukasus

Russiske myndigheter har ikke særlig tid til å bry seg om situasjonen i Kaukasus i disse dager, noe som har ført til at den aserbajdsjanske presidenten Ilham Aliyev stadig vekk har sørget for angrep på armenske områder, okkupert små deler av Armenia, og ikke minst satt i scene en full blokade av det resterende Artsakh og 120.000 armenere som bor der.

Det finnes kun en mulig vei ut og inn av Artsakh. Denne går til dels gjennom aserisk territorium. Denne veien har vært fullstendig blokkert fra og med 12.desember 2022 – og her kommer ingen hverken ut eller inn.

Armenerne i Artsakh er nå i ferde med å oppleve en sultkatastrofe påført dem av den aseriske presidenten. Det er mangel på livsnødvendige medisiner, strøm, gass, kommunikasjonsmuligheter til verden utenfor. Selv hjelpesendinger fra ideelle organisasjoner nektes adgang. En av de siste reporterne som fikk adgang til området er den svenske freelancejournalisten Rasmus Canbäck. Han beskriver i flere artikler, og i sin nypubliserte bok «Varje dag dör jag långsamt», situasjonen for armenerne i Artsakh.

Folkemordet som aldri tar slutt

Aserbajdsjan prøver nå å sulte ut 120.000 armenere. Det som nå skjer med armenerne i Artsakh, leder tankene tilbake til folkemordet på armenerne som det ottomanske riket gjennomførte mellom 1915 og 1918 der 1.5 millioner armenere ble drept. Som kjent fornekter både Tyrkia og Aserbajdsjan dette folkemordet.

I følge Raphael Lemkins folkemordkonvensjon, enstemmig vedtatt av FN i 1948, anses det som folkemord når man fratar en gruppe mennesker sine livsvilkår, og derigjennom sørger for at de dør.

Verden sitter stille og ser på at armenere myrdes– kun i egenskap av at de er armenere, og jeg hører ikke om et eneste krav til Aserbajdsjan om at dette må opphøre. Det er skammelig.