Fosterets rettsvern
Det er altså en fosterfordrivelse som her har funnet sted. Det er grunn til å håpe at saken kan føre til fornyet debatt om hvorvidt lovverket kun bør ivareta kvinnens rettigheter knyttet til svangerskapet, eller om også fosteret har et eget rettsvern i svangerskapets 12 første uker.
Et kjernepunkt i abortdebatten er om fosteret skal betraktes utelukkende som en del av kvinnens kropp, eller om det har krav på rettslig vern i kraft av sitt eget liv.
Slik lovgivningen er nå, har fosteret kun begrenset krav på slikt vern i løpet av svangerskapets første tolv uker. Vi mener denne lovbestemmelsen er grunnleggende inhuman. Fosterets egenverdi oppstår ikke i svangerskapets 13. uke.
Annonse
Tirsdagens dom i Sør-Trøndelag tingrett kan bli viktig i den fremtidige vurderingen av et fosters livsrett. En 25 år gammel mann ble dømt til seks års fengsel for å ha påført ekskjæresten sin betydelig skade, og for å ha avbrutt et svangerskap under det retten omtaler som særdeles skjerpende omstendigheter – uten kvinnens samtykke.
Det er en alvorlig forbrytelse mannen har gjort seg skyldig i. Det er derfor betimelig at straffen er såpass streng som den er, sett ut fra det generelle straffenivået her i landet. Det finnes ikke rettspraksis på dette området her i landet.
Dommen på seks år kan derfor danne mønster for slike saker i fremtiden, dersom den blir stående.
Fosteret var i sin tolvte uke da det ble abortert gjennom farens handlinger. Dette er som kjent innenfor abortlovens grenser. Hvis det var moren selv som hadde initiert handlingene, hadde de altså vært lovlige. Dette illustrerer det klare paradokset i lovgivningen.
I dagens avis kan vi allerede lese om hvordan en jurist og en gynekolog tolker dommen ulikt når det gjelder vurderingen av fosterets rettsvern.
Gynekolog og abortforsker Mette Løkeland mener saken handler om kvinnens selvråderett. Jurist Birthe Eriksen viser til dommens omtale av «et ufødt barn», og mener dette viser at retten ikke graderer barnets rettsvern etter hvor langt svangerskapet var kommet. Denne uenigheten berører en svært viktig side av denne saken.
Annonse
Det er åpenbart at barnefaren har forbrutt seg mot både barnet og dets mor. Han har tilstått, og fortjener å bli straffet for sine handlinger i henhold til lovens bestemmelser. Det er imidlertid viktig å anerkjenne at det faktisk er to berørte parter i denne saken. Det er utilstrekkelig å bare straffe mannen for forbrytelsene mot hans tidligere kjæreste.
I Straffelovens § 245 heter det at «Den som avbryter svangerskap eller medvirker hertil uten at de lovlige indikasjoner for et slikt inngrep er til stede, eller uten at vedtak om avbrudd er truffet av noen som har myndighet til det, straffes for fosterfordrivelse med fengsel inntil 3 år».
Det er altså en fosterfordrivelse som her har funnet sted. Det er grunn til å håpe at saken kan føre til fornyet debatt om hvorvidt lovverket kun bør ivareta kvinnens rettigheter knyttet til svangerskapet, eller om også fosteret har et eget rettsvern i svangerskapets 12 første uker.
Fra vårt ståsted viser dommen noe av det dypt urimelige i den moderne abortpraksis. Den hviler på stadig svakere premisser, ettersom vi med tiden vet mer og mer om fosterets utvikling i svangerskapets første uker. Men de samfunnsmessige konsekvensene vil utvilsomt være betydelige dersom lovverket skulle endres.
Selve abortloven ser ut til å stå minst like sterkt som Grunnloven her i landet. Det er dypt beklagelig. Men kanskje kan dommen i Sør-Trøndelag tingrett bidra til at noen tenker gjennom saken med et mer åpent sinn.
