Fotballpresten bommer på mål

På Skjærtorsdag skrev Einar Gelius i Aftenposten om årsakene til Den norske kirkes synkende oppslutning. Han kritiserer Dnks omfavnelse og forkynnelse av rødgrønn symbolpolitikk, og bemerker med rette den «politisk korrekte» flisen i kirkens øye.

Men når han samtidig vil vrake kirkens syndsbegrep og endre kirkens lære til å bli mer «tolerant» og «inkluderende» overfor seksualitet, ser han ikke den politisk korrekte bjelken i sitt eget øye.

For trolig kan hverken Gelius eller Dnk-ledelsens strategi snu den nedadgående utviklingen til Den norske kirke.

Dagens seriemonogame nordmenn trenger ikke kirken til å fortelle oss at «sex er digg»; det finner man fort ut på egen hånd.

Vi trenger å høre mer om verdien av å holde det innenfor rammene av et trygt ekteskap. Ikke minst for barnas skyld, men også for alle som lider i en kjærlighetsløs bruk og kast-kultur.

Gelius har rett når han etterlyser større evne hos kirken til å kommunisere godt om spørsmål som er viktige i menneskers liv. Men løsningen bør være å faktisk gi svar, ikke – som Gelius foreslår – å «ta et oppgjør med» kirkens teologiske arv.

Oppgjøret til Gelius innebærer å forkaste den kristne læren om at Jesus døde for våre synder. Mennesket har visst ikke behov for en slik forsoning, fordi vi aldri har falt ut av nåden. Men hva er så poenget med påsken? Hvorfor feirer vi Jesu død og oppstandelse hvis den ikke betyr noe?

«Synd» er en oversettelse av et gresk ord (hamartia) som betyr å bomme på målet. I Det nye testamente brukes ordet for å beskrive en karaktermessig tilkortkommenhet, at man ikke når opp til et ideal som mot eller måtehold. Skamfølelse er ofte et symptom på dette, og for mye skam er ikke bra.

Men det betyr ikke at vi er nødt til å forkaste idealene av den grunn, det blir som å tisse i buksene for å holde varmen. Og som lærer og forfatter Håvard Tjora påpekte i en kronikk i mars, kan skammen være en god ting når den forteller oss at skadelig atferd burde unngås.

Vi er enige i at seksualitet er et gode som Gud har skapt, all den tid han skapte mennesket til mann og kvinne og sa at de skulle være fruktbare og bli mange.

I boken sin skriver Gelius at han er lei av kirkens ensidige fokus på det man ikke bør gjøre (ikke bryte ekteskapet, for eksempel). Derfor vil han gi en positiv oppvurdering av seksualiteten, basert på Bibelens egne ord.

Det er et prosjekt som ikke lykkes helt. Vi opplever at Gelius ofte omtolker bibelsteder for å få dem til å passe med det som tilfeldigvis er flertallssynet i dagens samfunn. Hvilken nytte har vi av det?

Dagens unge har et skrikende behov for å høre om rett og galt, at det finnes grenser som er satt der av en grunn. Vi som har vokst opp rundt årtusenskiftet har ikke møtt så mange av de moraliserende mørkemennene som Gelius retter pekefingeren mot.

Snarere tvert imot har vi blitt utsatt for en feelgood-kristendom som forteller oss at vi er «bra nok som vi er». Dermed har vi heller ikke fått noe å strekke oss etter.

Det trenger vi.