Fra Amos til Lasarus – om å skulle preke 1. mai

Det var den amerikanske fagbevegelsen American Federation of Labour som i 1888 tok initiativet til at 1. mai skulle markeres som en kampdag for arbeidernes rettigheter. Året etter tok Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale opp det samme på sin stiftelseskongress i Paris, og i 1890 ble de første 1. maidemonstrasjonene holdt i en rekke byer i ulike land. Én av disse byene var Kristiania.

I Norge vedtok Stortinget i 1947 at 1. mai skulle være offentlig høytidsdag og fridag. Samme år sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen. I 1977 fikk dagen også egne tekster og egen kollektbønn.

I mange lokalsamfunn er det fremdeles slik at programmet for 1. mai begynner med en gudstjeneste.

Å skulle preke i en 1. mai-gudstjeneste kan være utfordrende på flere måter. En utfordring kan være dagens egenart som kampdag og med den politiske dynamikken som kunne ligge i det.

Lenge var det å finne en egnet prekentekst også en utfordring. Helt fram til for noen år siden var det «den gylne regel» som dominerte, to tekster fra Lukas som handler om denne «regelen» og om å elske sine fiender. Som predikant oppfattet jeg disse tekstene som lite spennende. De kunne lett ende i forholdsvis generelt snikksnakk om å være greie mot hverandre. Litt Kardemommelov, liksom. Og det er mye godt å si om kardemommeloven, men kristendom er det ikke.

Tekstene man bruker nå er det mer krutt i. Som når Jesus utfordrer til betingelsesløs gjestfrihet i Lukas-evangeliets 14. kapittel. Eller når den gammeltestamentlige profeten Amos, denne refseren av Guds nåde, så å si, angriper de kommersielle kreftene i samfunnet. De vil at høytidene og helligdagene skal ta slutt, så de kan begynne å kjøpe og selge igjen (se Amos 8,5–6).

Dette er tekster som går rett inn i mange aktuelle situasjoner, også i 2024.

Det samme gjelder en tredje tekst for 1. mai: Jesu liknelse om den rike mann og Lasarus.

Amos på den ene siden – Lasarus på den andre.

Refseren Amos, en gjeter som nærmest kom ut av ingenting og refset kongen og maktstrukturene. Amos får meg til å tenke på en av de mest særpregede skikkelsene fra den svenske arbeiderbevegelsens historie. Fabian Månsson het han – han var opprinnelig frelsessoldat og satt mange år i den svenske Riksdagen.

Ved et landsmøte i det sosialdemokratiske partiet skal han ha refset både partiet og ledelsen for at de var blitt så altfor selvtilfredse. Innlegget hans endte med at han pekte mot sentralstyret og ropte: «Herren er trøtt av dere!» Deretter forlot han møtet.

Kanskje noen skulle ha sagt noe liknende i dag? I nær sagt hvilket som helst parti?

Så har vi den fattige Lasarus i Jesu liknelse; han som ble utnyttet, oversett og glemt. Det er ikke en enkel tekst å fortolke. Den kan lett forstås slik at den som er fattig blir alltid frelst, mens den som er rik går fortapt.

Evangeliet er ikke slik. Jeg leser fortellingen om Lasarus som en liknelse om forvalterskap. Jeg leser den som en liknelse om sosialt og menneskelig ansvar. Det var der den rike mannen trådte feil. «Den rike bonden» i en annen av Jesu lignelser gjorde samme feil: «I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal da ha alt du har samlet?»

Det er kort vei fra både fra Jesus, Amos og Lasarus til aktuelle debatter i dagens virkelighet og dagens Norge. Jesu ord er aktuelle i debatten om asylsøkere og flyktninger, og refselsene fra Amos er som uttalt inn i dagens debatter om åpningstider og et stadig sterkere press mot folks kvalitetstid, fritid og rekreasjonstid, enten det gjelder ansatte eller kunder.

At «politikk og religion» ikke hører sammen, er en retorisk øvelse som er blitt gjentatt så ofte og så slapt at den for mange representerer en ren selvfølgelighet. Men selvfølgeligheter bør både utfordres og etterprøves. For noen av oss vil «politikk og religion» høre nesten organisk sammen.

Min referanseramme er kristendommen, og ut fra den er det god grunn til å spørre: Hvor troverdig er rå kommersialisering i møtet med Amos? Hvor troverdig er isolasjonisme og proteksjonisme i møtet med Jesu ord om gjestfrihet? Hvor troverdig er selvopptatthet og egoisme i møtet med liknelsen om den rike mann og Lasarus? Hvor troverdig er det å forbruke der Bibelen pålegger oss å forvalte?

Historien har vist altfor ofte at en kristen bekjennelse og en kristen kultur i seg selv ikke behøver å være noe dike verken mot utnyttelse, kommersialisering eller miljøvandalisme. Både forbrytelser og forsømmelser kan skje med follede hender.

Det finnes ikke bare én fortelling om forholdet mellom makt og kirke, politikk og kirke, i historien, det finnes mange.

Det finnes fortellinger om kirken som opprører mot maktbruk og utnyttelse, og det finnes fortellinger om kirken som maktens servile medspiller og seremonimester.

I tillegg har man en tredje fortelling der kirken verken applauderte eller revolterte, men bare var taus. På mange måter er det den mest pinlige.

Fremdeles er det mange steder der 1. mai-feiringen blir åpnet med en gudstjeneste. En gudstjeneste skal ikke være en partipolitisk markering, men en solidaritetsmarkering, et møtested for solidaritetsarbeid som ikke bare utføres denne ene dagen, men hver dag, hver uke, hele året, der man lytter til Amos og rekker hånda ut mot Lasarus.