Fra kristenhet til avkristning

1000-årsjubileet for kristningen av Norge nærmer seg. Feiringen er alt begynt. Mostertinget i 1024 er blitt behørig markert, også «Kristenretten» og «Magnus Lagabøters landslov».

Jubileumsbudskapet er enkelt: Ved kristningen fikk det norske folket troen på menneskeverd og rettssamfunn, og en ny humanitets- og rettskultur vokste fram. Da fikk vi «verdier», som er blitt tradert, og som vi i dag vil føre videre. Norge er fortsatt et «kristent» land, og det bør det forbli.

Moderne ideologier har sine historiefortellinger. Ut fra historien begrunnes ideologisk motiverte samfunnsendringer. Til viktige jubileer produseres gjerne ideologisk tilpassede historiefortellinger. Viktig er det at de blir korrigert. Selv om mangt er blitt kjent om kristningen, det grunnleggende ved den er oversett. Kristningen brakte Norge inn i kristenheten. Ny religiøs kult, tro og ny moral ga nye lover som endret sed og skikk.

Kristenheten hvilte på kristendommens grunnsannhet, treenighetslæren. Derfor verget man seg – også militært – mot islam og heretiske retninger som undergravde kristen skapertro og frelseslære. Når kristningen brakte med seg forbudet mot drap på ufødt og nyfødt menneskeliv, var det en konsekvens av troen på Gud som Skaper, Frelser og Fornyer. Men da blir det nærmest absurd at man i våre dager, da så å si alle vil føre kristenarven videre, ønsker å innføre en ny abortlov som bryter radikalt med kristen tro på menneskeverdet? Biskop Erik Varden har karakterisert dette som schizofreni.

Fra norsk høymiddelalder har vi fått overlevert skriftet «Kongespeilet». Også Thomas Aquinas skrev om kongen («De regno»), om hans plikter og oppgaver som styrer av samfunnet. Kongen skal søke det allmenne vel etter naturretten, et rettferdig samfunn som gir et godt liv for «undersåttene». Kongen har også som oppgave å fremme deres evige velsignelse i himmelen. Dette er en del av den gamle «kristenarven», og som gjerne glemmes. For noen er dette en villet glemsel.

Kristenheten gikk i oppløsning for alvor fra 1500-tallet av. I 1513 kom Machiavellis bok om «Fyrsten». Han tok opp det politisk grunnleggende tema: makten. Her. Kom en ny tenkemåte. Machiavelli utviklet en maktens «teknikk»: Hvordan fyrsten bør ta makten og verge sin makt for å beholde den. Å utøve makt ble politikkens egentlige vesen. Etiske perspektiver og forpliktende normer for maktbruken var fraværende.

Machiavelli åpnet for et nytt og annerledes politikkbegrep. På 1600-tallet ble teoretisk utviklet og begrunnet blant annet av filosofen Thomas Hobbes. Inspirert av tidens nye vitenskapelighet konstaterte han at i den naturlige virkeligheten er det alles kamp mot alle som råder. Som mennesker er vi født inn i denne «krigens» virkelighet.

Om menneskene vil overleve, må de for å bli beskyttet mot «fiender» overlate noe av sin frihet til en overordnet og suveren styringsmakt. Den moderne stat trådte fram. Men det måtte også være en rettsorden som kunne regulere de mellommenneskelig forhold i samfunnet. Fra nå av utvikles en ny naturrett, forpliktende for individ, fellesskap og den politiske styringsmyndigheten.

Den klassisk kristne naturretten hvilte på kristen skapertanke og troen på menneskets mulighet til å erkjenne ut fra den naturlige virkelighet hva som var godt og rett og i pakt med Guds vilje (Rom. 2,14). Denne rettsoppfatning ble nå forlatt. I stedet ble naturretten basert alene på menneskets egen erkjennelsesevne. I mennesket selv og ikke hos Gud var rettens egentlige kilde å finne. Det var på dette grunnlag at Menneskerettighetene senere ble utviklet.

Det avgjørende for moderne naturrett ble da menneskenes rett til frihet (ytringsfrihet, forsamlingsfrihet etc. også religionsfrihet) og lik rett for alle (uavhengig av kjønn, raser, klasser etc.) til å søke egen «lykke» – økonomisk, politisk, sosialt og mentalt. Denne liberale og menneskesentrerte naturretten ble bærende for det moderne demokrati.

Mot slutten av 1800-tallet brøt denne moderne politiske filosofi for alvor gjennom som en kulturell kraft i vårt samfunn. Særlig viktig i denne sammenheng ble den syntese av liberalisme og sosialdemokrati som kvinnesakskvinnen, Katti Anker Møller, sto for.

Fra 1920-årene av la hennes krav om fri abort og alminnelig utbredelse av kunstig prevensjon sterke føringer inn i norsk politikk. Mot slutten av 1960-tallet fikk hennes ideer et bredere og dypere gjennomslag. Til sist nedfelt i abortloven av 1978. Det var motstand – særlig fra kirkelig hold. Og den er der fortsatt. Man holder fram fosterets menneskeverd, kristen-humanistiske «verdier» og biologisk innsikt i fosterets utvikling under svangerskapet. Den politisk dominante eliten tenker annerledes, og den former også den alminnelige opinion, ikke minst ved helsevesenet.

Den kirkelige fronten mot fri abort som syntes sterk og fast, ble etter hvert svekket. Det er flere årsaker. Manglet den ideologisk og teologisk dybde? Den gudskapte verden er god, men ufullkommen og inflammert av den onde makt. I sin godhet har Gud gitt oss alle en mulighet til å erkjenne hvordan vi kan bekjempe det onde og fremme det gode. Både ut fra den skapte verden, ved vår samvittighet og til sist ved Jesu undervisning kan vi erkjenne det gode og rette.

Den abortlov som nå er på vei, beror på to forutsetninger, som begge er falske. Å behandle et foster som en trussel, en slags «fiende» for andre mennesker, er en refleks av det nye virkelighetssynet som kom blant annet med Thomas Hobbes. Fosteret er et gudskapt menneske, er godt og en gave fra Gud.

Å lage en lov ut fra en rett, som vi selv har konstruert og som beror på konsensus mellom «selvene», kan aldri ivareta menneskets ubetingede rett til liv. Det vil alltid hefte ved en slik lov at den til sist sikrer de selvbestemmende og suverene menneskenes egne rettigheter. Den vil sikre makten, ikke beskytte de som ingen makt har.

At den kommende abortlov er schizofren, er en dekkende karakteristikk, særlig om vi forutsetter at folk og samfunn føler en genuin forpliktelse på den kristne arven. Men samtidig er den på sin uhyggelige måte rasjonell. Den er en følgeriktig konsekvens av den avkristningshistorie som Norge har vært igjennom de siste hundreår og som forsetter.

Mye tyder på at det kommende kristningsjubileet blir en feiring av at dagens Norge har bevart kristenarven. Den kommende abortloven vitner om at dette ikke er sant. Vi står overfor en falsk historiefortelling. En helt annen, ærlig og realistisk holdning til historien og nåtiden finner vi på katolsk hold: Kristningsjubileet bør motivere oss troende til å reevangelisere Norge.

Samlar Kristen-Noreg til felles erklæring ved jubileum for kristenretten