Debatt
Fra liberalt demokrati til totalitær statsideologi
Mange har nok trodd at forslaget om endringer i straffeloven om såkalt konverteringsterapi forsvant ut med Anette Trettebergstuen. Så heldig er vi ikke. Fredag 29. september 2023 tas prosessen et skritt videre til behandling i Familie- og kulturkomiteen på Stortinget.
13. juni 2019 fremmet, i tillegg til Anette Trettebergstuen, blant andre Jonas Gahr Støre, Trond Giske og Hadia Tajik, forslag hvor de anmoder Stortinget om å be regjeringen Solberg fremme forslag om å forby «konverteringsterapi».
Annonse
Under stortingsbehandlingen av representantforslagene 11. desember 2019 fikk ingen av representantforslagene flertall. I løpet av juli–oktober 2021 gjennomførte Solberg-regjeringen en høringsrunde om konverteringsterapi.
Etter valget som ga Norge en ny regjering, iverksatte statsråd Anette Trettebergstuen et nytt utredningsarbeid med nytt høringsnotat og nytt forslag til lovtekst. Lovforslagene fra både den borgerlige og sosialistiske regjering er å forby konverteringsterapi, forskjellen ligger hovedsakelig i strafferammen.
Kulturdepartementet presiserer at definisjonen av det de ønsker å kriminalisere er vanskelig, og finner på et forslag til definisjon i sakens anledning. Departementet erkjenner videre at det er «vanskelig å definere hvor grensene skal gå mellom hva som skal være tillatt og ikke».
Stortingsrepresentant Anne Trettebergstuen fra Arbeiderpartiet, som har vært pådriver for loven, har selv skrevet en bok som heter «Homo». Boken presenteres på forsiden med følgende tekst: «For deg som er, lurer på om du er eller har lyst til å bli homo …» Hele premisset for boken og for denne kjønnsradikale bevegelsen er at kjønn, sex og identitet er flytende.
Etter mye oppmerksomhet i mediene rundt forsøk på å omvende homofile i religiøse miljøer, lanserte Arbeiderpartiet forslag om å kriminalisere såkalt «konverteringsterapi». I likhet med departementets selverklærte definisjonsproblem, har (tidligere) statsråd Trettebergstuen hatt vansker med å svare på hva, konkret, dette forslaget skal omfatte, og hvordan det skal håndheves – men hun har vært tydelig på at kristne, kirker, teologi og religioner er målgruppen for loven.
Forslaget om å forby «konverteringsterapi», som ingen klarer helt å definere, er altså drevet fram av politikere og miljøer som selv hevder at kjønn, identitet og seksuelle preferanser er flytende. Det de ønsker er å forby moral, holdninger, ønsker, løsninger eller tilnærminger til problemstillingen som skiller seg fra det de selv agiterer for.
Departementet presenterer i høringsdokumentet en kartlegging Bufdir utførte av 13 aktørers kjennskap til konverteringsterapi i Norge. Her ble følgende definisjon lagt til grunn: «Konverteringsterapi ble definert som praksis eller handlinger som har til formål å endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet» – uten nærmere bestemt avgrensning.
Ikke bare angripes trosfriheten og ytringsfriheten, men foreldreretten og familien angripes på det groveste.
Departementet tar derfor det grep å komponere en definisjon på noe man ønsker å forby med lov. Derfor «foreslår» departementet følgende kriminelle handling som skal straffes ved denne lov: «Behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å fornekte (ev. undertrykke) sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.»
Annonse
I neste setning påpeker departementet at det «kan være ulike oppfatninger av hva som ligger i uttrykket «konverteringsterapi». Departementet ønsker dermed å forby noe ingen egentlig kan definere eller vet hva er.
Departementets høringsnotat bærer preg av at man ønsker å kriminalisere noe man verken vet hva er, hvem som utfører det eller hva det konkret innebærer. Men i tråd med Arbeiderpartiets tydelige målsetting om å ramme tro og forkynnelse, peiles det raskt inn på det religiøse området. Her fra kap. 4.2 i departementets høringsnotat:
«Bufdirs kartlegging antyder at konverteringsterapi i Norge i hovedsak foregår i en religiøs kontekst (trossamfunn, religiøse organisasjoner og andre religiøse aktører) og i nære relasjoner (foreldre/foresatte og annen familie). Et mindretall oppgir kjennskap til at helsearbeidere, sosionomer, familieterapeuter og lignende er utøvere. Mange av aktørene som deltok i kartleggingen oppgir at konverteringsterapien de kjenner til har gruppesamtaler. Det er også en god del som krysser av for leir/camp, sjelesorg og andre religiøse metoder (inkludert forbønn, ungdomsmøter i menighetene og resitering av religiøse tekster).»
Bufdirs rapport gjengis videre med følgende resultat av undersøkelsen: «Noen av de trosbaserte formene som nevnes i rapporten fra FNs uavhengige ekspert er intervensjoner med fokus på 'helbredelse', forbønn, konverteringsterapicamper, religiøs rådgivning, eksorsisme og press om å leve i sølibat.»
Religiøs og kirkelig tro, overbevisning og livshåndtering skal altså bekjempes. Dette minner om land vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Lovgivning på ideologisk grunnlag kjenner vi fra totalitære stater. Her er det altså hele sivilsamfunnet som skal overprøves i statens ideologi, som nå har blitt kjønnsradikal.
Ikke bare angripes trosfriheten og ytringsfriheten, men foreldreretten og familien angripes på det groveste.
Men det verste er at individets rett til å bestemme over eget liv, ofres på den radikale kjønnsagendaens alter. Mennesker som ønsker forbønn, sjelesorg og veiledning for å leve sitt liv slik de ønsker, skal altså fratas den retten. Forkynnere, kristne ledere, selv i en bibelgruppe, vil denne loven ramme.
Trettebergstuen som skriver en bok for de som har lyst til å bli homo, altså endre sin legning, vil deretter forby homofile (eller andre kategorier) å få hjelp til å bli hetero. At departement, regjering og storting overhodet vurderer et lovforslag på en slik logisk brist, er uforståelig og direkte skremmende.
Annonse
Norsk lovgivning inneholder ikke eksplisitt forbud mot konverteringsterapi, sier departementet. Nei, selvfølgelig gjør det ikke det. Menneskerettighetskonvensjonen er nedfelt i norsk lov, og det gjelder selvsagt en juridisk rett til å utforske sin egen seksualitet og søke å leve sitt liv slik man selv ønsker. Dersom en homofil, eller andre mennesker definert som lhbt-personer, ønsker av dogmatisk vurderinger, moralsk overbevisning eller tro på Gud, ønsker å søke hjelp til å leve slik de mener er rett – ja, da er det en rettighet både å søke og å gi slik hjelp.
Straffeloven inneholder, slik departementet korrekt påpeker, en rekke gode og nødvendige beskrankninger (side 19):
«Bestemmelser i lov av 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) … straffeloven § 185 om hatefulle ytringer, straffeloven § 186 om nektelse av adgang til en offentlig sammenkomst, § 251 om tvang, § 253 om tvangsekteskap, § 254 om frihetsberøvelse, § 266 om hensynsløs atferd, § 271 om voldslovbrudd og § 282 om mishandling i nære relasjoner.»
Dette viser at balansegangen mellom individets rett til å tro, mene og handle fritt, også i relasjon til sin egen seksualitet er godt beskyttet mot maktovergrep og maktmisbruk. Dette inkluderer også leger, psykologer og religiøse ledere/miljøer som berører enkeltmenneskers liv i så henseende.
Hvis det skal være straffbart å be for mennesker, drive sjelesorg eller veilede til å leve i sølibat, med den argumentasjon at det hindrer deres seksuelle frihet, hva da med pedofili? Hva med foreldre som opplever at barn og unge som var i utgangspunktet trygg i sin identitet har blitt forvirret av Rosa «kompetanse» i skolen, skal de straffes for å veilede sine barn?
Lovforslaget er ekstremt dårlig utredet, og bygger på svakt grunnlag. Dette er et lovforslag som minner om praksis i totalitære stater. Det skal være frihet i Norge til å innrette sitt privatliv slik man selv ønsker, og å søke hjelp og fellesskap til å finne styrke og kraft til å finne sin egen vei.
I den offentlige debatten har agitatorer for dette lovforslaget fått utfolde seg bredt med vitnesbyrd som skal søke å gi lovforslaget legitimitet. Ingen, eller svært få, livsvitnesbyrd fra mennesker som har fått god og livsforvandlende hjelp til å leve det livet de selv ønsket gjennom det lovforslaget søker å ramme, har fått komme fram.
Denne ubalansen i prosessen fram mot det foreliggende lovforslaget er grunn nok til å sette en stopper for videre behandling i Stortinget.
Annonse
Lovforslaget er i sin kjerne et forsøk på å forby meninger og handlinger den radikale kjønnsideologien ikke tolerer. Det ligger en grov intoleranse innbakt i tankegodset bak lovforslaget. Går loven igjennom, må boken til Trettebergstuen også forbys, og forfatteren straffes.
Dette lovforslaget er et angrep på ytringsfriheten, trosfriheten og retten til å definere sitt eget liv. Vedtar Stortinget denne loven er Norge ikke lenger et liberalt demokrati, men en totalitær stat, og den største menigheten vil forhåpentligvis bli Ullersmo Kristne Senter.
