Fra ønske om kvinners økte innflytelse til nye begrensninger: Hva skjer i Misjonssambandet?

Da spørsmålet om «Menighetstenkning og organisasjonsstruktur i Misjonssambandet» ble diskutert på NLMs generalforsamling i 2022, var ønsket om større deltakelse og innflytelse fra kvinner en viktig del av debatten.

I dokumentet som nå skal behandles på NLMs rådsmøte («Retningslinjer for tilsynsordning i Misjonssambandet»), blir imidlertid kvinners mulighet til å medvirke innsnevret på flere områder hvor de tidligere har hatt mulighet til å bidra. Hva skjer i Misjonssambandet?

Fra protest mot «presteskap» til «super-tilsyn-skap»?

Misjonssambandet oppstod som en protest mot et «presteskap» som hadde tatt monopol på bibelske tjenester som eldste, forstander, tilsynsmann, hyrde, lærer, bønneleder, forvalter av sakramentene, sjelesørger, salving av syke, ansvarlig for kirketukt, og mye mer.

Nå har Den norske kirke (Dnk) kommet til en ny erkjennelse av at kirken ikke kan tale om «det ene embete», slik den lutherske bekjennelsen CA5 antyder. Bibelen viser at Guds folk er ett legeme med mange lemmer, tjenester og nådegaver.

Med en slik ny prinsipiell tenkning har ikke presten lenger et overordnet ansvar for alt åndelig arbeid i Dnk. Diakonen, kateketen, organisten og presten har hver sine definerte «åndelige» ansvarsområder.

Ikke engang ansvaret for menighetens totale arbeid ligger lenger på presten, men på daglig leder og menighetsrådet. Hvor har Den norske kirke fått inspirasjon til en slik endret forståelse av tjenester og nådegaver? Blant annet fra Misjonssambandet!

Nå vil derimot Misjonssambandet innføre et «Tilsyn» på alle plan, som ikke bare bygger på NTs «eldster» (hvordan en nå skal forstå en slik tjeneste på NTs tid), men en ønsker å konstruere et «Tilsynsråd» med «elementer fra eldste, forstander, tilsynsmann, hyrde/gjeter, og lærer» (Tilsynsordningen Rådsmøtet24, s. 6).

På lokalt plan betyr dette at «Tilsynsmennene» skal ha et overordnet ansvar for alt åndelig arbeid, fra forkynnelse og sakramentforvaltning, til salving av syke, til sjelesorg, til menighetens forbønnstjeneste, til omsorg for syke. Ja, alt som berører menneskers åndelige ve og vel.

Har Misjonssambandet – av alle(!) – endt opp som den fremste forkjemper for et «super-tilsyn-embet-skap» på menighetsnivå?

Har ikke «pastoren» et slikt totalansvar?

Med henvisning til at «tilsynsrådet» skal ha et særlig ansvar med å slippe til flest mulig nådegaver i menigheten, vil noen kanskje riste oppgitt på hodet, og lure på hvordan jeg kan tolke dokumentet slik. Men slutningen ligger snublende nær.

Dokumentet sier selv at dette brede og totalomfattende åndelige ansvaret kan plasseres på en «pastor». Og nettopp derfor følger logikken: Lokale «tilsynsmenn» må være menn!

Men hvis pastoren har et slikt totalomfattende åndelig ansvar, må det vel være bedre at den stakkars pastoren har noen flere å dele dette med? (Spørsmålet ser bort fra ansvaret som menighetens styre har; noe som jeg kommer tilbake til.)

Nettopp på dette punktet trenger Misjonssambandet å ta ett steg tilbake. Hvis Den norske kirke har sluttet å tale og tenke om prestetjenesten som «det ene embetet» (med totalansvar for alt åndelig arbeid i menigheten), hvorfor skal Misjonssambandet – av alle(!) – innføre og praktisere noe slikt?

(PS! En avgrensning av pastorens ansvar kunne lettet noe på det indre og ytre presset som sliter ut så mange av Misjonssambandets pastorer.)

Og da må vi også unngå å konstruere en lokal menighetstjeneste — et nytt «super-tilsyn-skap» — med overordnet ansvar for alt åndelig arbeid i forsamlinger og menigheter.

Er menighetenes «tilsynsråd» det samme som «eldsteråd» i frikirker?

Noen vil da kanskje si at det lokale «tilsynsrådet» er heller ment å sammenlignes med et «eldsteråd» i frikirker. Men en slik sammenligning skaper forvirring og konflikt.

I frikirker har «eldsterådet», sammen med «pastoren(e)», det overordnede ansvaret for alt arbeid i menigheten. I Misjonssambandets fellesskap og menigheter har «styret», ofte sammen med forsamlingsleder/pastor, prinsipielt samme mandat som «eldsterådet» i frikirker.

§ 6.2 i Misjonssalen Oslo viser dette tydelig: «Styret for Misjonssalen Oslo har ansvar for å lede arbeidet i samsvar med NLMs grunnregler og etter de strategier og vedtak som fattes av årsmøte, regionårsmøte, generalforsamling og hovedstyre.»

Endret mandat og ansvar i lokale styrer?

I alle år har derfor absolutt alle saker i Misjonssalen Oslo blitt behandlet av styret, sammen med forsamlingsleder/pastor. Unntaket har vært saker som berører enkeltpersoner, som da gjerne har blitt overlatt til forsamlingsleder/pastor, som så ofte har tatt med seg andre kvinner og menn med sjelesørgerisk og teologisk kompetanse i en slik oppfølging.

Hvis Misjonssambandet nå anbefaler et tilsynsråd i alle menigheter som skal ha samme mandat og funksjon som «eldsteråd» i frikirker, må NLM og rådsmøtet først avklare følgende:

(1) Hva har vært teologisk galt med at NLM tidligere har åpnet opp for kvinner i styrene på lokalt (og regionalt) nivå? (2) Hvilke saker skal ikke behandles i menighetens styrer, samtidig som menighetens styre fortsatt skal ha «ansvaret for å lede arbeidet»?

(PS! Frikirkene er ikke både et eldsteråd og et styre med samme og overlappende mandat, slik Misjonssambandet nå prøver å legge opp til.)

Ønsket om å tydeliggjøre åndelig lederskap

Jeg deler ønsket om å tydeliggjøre åndelig lederskap i våre lokale foreninger, forsamlinger, og menigheter. Men jeg spør meg selv:

Skapes det ikke en forvirring av åndelig lederskap hvis en innfører et «super-tilsyn-skap» i menigheter, med overordnet ansvar for alle åndelige spørsmål, samtidig som menighetens styre fortsatt skal ha «ansvaret for å lede arbeidet» i menigheten?

Noen frikirker tillegger én «eldste» et særlig ansvar for menighetens diakoni, en annen «eldste» et særlig ansvar for sang, musikk, og gudstjenesteledelse, en tredje «eldste» et særlig ansvar for sjelesorg, og så videre.

Hvis en heller går i en slik retningen, blir spørsmålet: Mener Misjonssambandet at tilsvarende tydeliggjøring av åndelig lederskap i menigheter forutsetter menn, ganske enkelt fordi en bruker ordet «eldste» eller «tilsynsmann»?

Et «tilsyn» bestående av menn, primært valgt av menn?

Nå fremstilles det nasjonale tilsynsrådet som så unikt og spesielt at bare et fåtall menn kan foreslå de mannlige kandidatene til det nasjonale tilsynsrådet, som så bare 14 utvalgte menn kan velge.

Til sammenligning er dagens hovedstyre, som har hatt et overordnet ansvar for alt arbeid i Misjonssambandet — også det åndelige(!) — valgt av hundrevis av delegater på generalforsamlingen, av kvinner så vel som menn.

Har Misjonssambandet levd i villfarelse siden 90-tallet, da kvinner fikk stemmerett på generalforsamlingen og ble medlemmer av valgnemda?

Videre fremstilles tilsynsråd på lokalt og regionalt nivå som så unike og spesielle, at et eksisterende tilsynsråd (bare menn) bør ha en viktig hånd på rattet (sammen med lokalt eller regionalt styre), når nye mannlige kandidater til tilsynsrådene skal velges.

Det anbefales så at lokale og regionale årsmøter kan få rangere de få kandidatene som fremmes. Hvem blir tilsynsmenn, hvem blir den ene varatilsynsmannen?

Må virkelig en ordning med et nasjonalt og regionalt tilsynsråd redusere kvinners innflytelse på valg av disse mennene på denne måten?

En trenger ikke være profet for å forstå at jo mer en strammer inn for kvinner i Misjonssambandet på slike måter, desto raskere er vi ferdig med hele tjenestedelingsprinsippet — noe jeg og en stadig økende andel NLM’ere ville ønske velkommen.

–––