Fram til urkristendommen

Det er mange ting som inspirerer oss når vi leser om de første kristne. Fylt av Den Hellige Ånd dro de ut og forkynte evangeliet overalt. Jesus virket med og stadfestet Ordet med de medfølgende tegn og under.

De fleste av oss lengter etter å tilhøre en slik menighet, men dessverre ligger altfor mange menigheter langt etter de første kristne, i resultater og gjennombrudd for evangeliet. Hva var det den første menigheten hadde som vi mangler?

For det første var de alle samlet på pinsedagen med samstemt sinn. De fikk en kollektiv erfaring med Den Hellige Ånds kraft. De mottok den utrustningen Jesus hadde lovet dem, som de trengte for å være Jesu vitner, jf. Apg 1:7–8. De hadde samme fokus og mål, og levde ut en guddommelig enhet som trolig mangler sidestykke i kirkehistorien.

De holdt urokkelig fast ved apostlenes undervisning, fellesskapet, nattverden og ved bønnene. Apg 2:42. Og ikke nok med det: Alle som trodde var sammen og hadde alle ting felles. Hvilket sterkt fellesskap, og hvilken kjærlighet og omsorg disse første kristne praktiserte. De møttes daglig både i templet og i hjemmene, og ikke minst: De hadde velvilje hos hele folket! Nye troende ble daglig lagt til menigheten.

Denne kombinasjonen av Den Hellige Ånds nærvær, kraft og manifestasjoner, kombinert med den enorme styrken i relasjonen og fellesskapet disiplene imellom, brakte de urkristne resultatene.

Jesus gir oss en ny befaling i Johs 13:34–35: At vi skal elske hverandre på samme måte som Han har elsket oss. Av dette skal alle forstå at vi er Hans disipler. Han ber videre i Johs 17:21 at vi alle må være ett, for at verden skal tro at Gud Far har sendt Jesus til verden. Han fortsetter i Johs 17:22: «Og den herlighet som Du ga Meg, har Jeg gitt dem, så de skal være ett, slik som vi er ett. Jeg i dem og Du i Meg, for at verden kan forstå at Du har utsendt Meg, og at Du har elsket dem, slik som Du har elsket Meg».

Her viser Jesus oss trolig det sterkeste «evangeliseringsvåpenet»: Når vi elsker hverandre med Jesu kjærlighet innenfor menigheten, og når vi praktiserer samme kjærlighet overfor menneskene utenfor. Når vi lever ut den kristne enheten, og har fokus på sjelers frelse og evangeliets utbredelse.

Dessverre preges en del menigheter av ufred og strid, samtidig som mange er redd for å slippe Den Hellige Ånd til. Summen av dette er det motsatte av urkristendommens dynamikk. Vi har en utfordring når det kommer til relasjoner i kristne sammenhenger. Må Herren gi oss nåde til å se det og gjøre noe med det.