Meninger

FELLES VERDI: Vi bestreber oss på å snakke respektfullt og sant om hverandre, skriver Berit Hagen Agøy om STL. I 2019 var kronprins Haakon til stede ved åpningen av STLs årskonferanse. T. h.: STLs styreleder Britt Strandlie Thoresen (Baha’í-samfunnet i Norge), t.v. Marianne Borgen, ordfører i Oslo.

Framsnakk og baksnakk

Publisert Sist oppdatert

Vi har fått et nytt ord i språket vårt, «framsnakk», som ifølge Språkrådet betyr å «snakke positivt om mennesker som ikke er til stede». Å baksnakke vet vi godt hva er.

Jeg kom nettopp tilbake fra et møte i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL).

STL har 15 ulike grupperinger, de fleste er helt uenige om det viktigste i livet, nemlig om Gud finnes, hvordan Gud er og hvordan det guddommelige forholder seg til oss mennesker. Men det er én ting vi alle er enige om: Vi bestreber oss på å snakke respektfullt og sant om hverandre.

BERIT HAGEN AGØY: Styreleder i Norges Kristne Råd.

I over 30 år har STL bidratt til at Norge, i internasjonal sammenheng, har et unikt godt samarbeidsklima mellom ulike tros- og livssynssamfunn. Sammen har vi bygd en kultur for hvordan vi håndterer uenighet.

Vi har hatt konflikter mellom medlemssamfunn, det har vært harde tak – også i offentligheten, men det hører til sjeldenhetene. Det er mange flere eksempler på at vi har formidlet et riktigere bilde når media har fortegnet sannheten.

Vi har møtt opp utenfor hverandres gudshus når noen har hånet eller angrepet de som er annerledes enn oss selv. STL har utviklet en dialogisk folkeskikk hvor vi er redelige og hyggelige mot hverandre, også mot dem vi er dypt uenige med.

Dialogisk folkeskikk er motkraften til rasisme, polarisering, konspirasjonsteorier og hatefulle ytringer. Hvordan vi omtaler hverandre, avslører hvordan vi vurderer hverandre. Når vi baksnakker noen, formidler usannheter og tar ting i verste mening, da bryter vi ned tillit og relasjoner.

Hvordan vi omtaler hverandre, avslører hvordan vi vurderer hverandre.

Vi har sikkert alle baksnakket noen. Hvorfor gjorde vi det? For å framheve oss selv på andres bekostning? For å få oppmerksomhet og fordeler ved å sverte andre? Eller fordi vi rett og slett er for kunnskapsløse eller uvillige til å ta bryet med å forsøke å forstå hva den andre egentlig mente? Uansett bidrar vi til at mistillit og konflikter får god grobunn.

Alle har vi, ikke minst media og offentlige personer, et stort ansvar for ordene vi velger når vi omtaler andre. Sosiale mediers skjermer kan gi en illusjon av at det ikke er ekte mennesker vi baksnakker eller kommenterer. Men de er faktisk mennesker som kan bli såret og ødelagt av vonde ord og løgner.

Min erfaring er at motargumenter og uenighet framført på en saklig og respektfull måte, kan være veldig irriterende der og da, men når ordene fikk virke en stund, gjorde de meg litt klokere. De ordene som såret og ga våkenetter, var de som var usanne, fordømmende og som omtalte meg som om jeg er en mening eller sak og ikke et levende og relasjonelt menneske.

De ordene som ga selvtillit og glede, var de som kom fra mennesker som ville meg vel og som til og med hjalp meg å finne de rette ordene når jeg selv uttrykte meg for dårlig.

Språket vårt er fullt av ord. Velger vi de rette, verner vi om ytringsfriheten og bidrar til et godt samfunn med respekt og tillit mellom mennesker.

Powered by Labrador CMS