Framtiden finnes i klasserommet

I 2015 vedtok FN bærekraftsmålene. Nå er halve tiden til 2030 gått, og vi står midt i en utdanningskrise.

I Yumbe nord i Uganda springer flokker av barn glade rundt på gressletta. Det er friminutt på skolen og fotball står på agendaen. Mange av barna som er med på leken har nettopp fått begynne på skolen. De har funksjonsnedsettelser som har holdt dem hjemme. Skam og lite penger gjorde at de fattige barna ikke fikk begynne på skolen.

Det førte ofte til at søsken heller ikke fikk gå på skolen, siden de måtte passe broren eller søsteren. Men på få år har programmet for å inkludere barn med funksjonsnedsettelser, kombinert med et fyrverkeri av en rektor, forandret lokalsamfunnet.

Foreldrenes holdninger har endret seg og alle er enige om at fremtiden finnes i klasserommet. For rektor nå handler det om å finne flere barn som holdes utenfor skolen, og penger til å betale for skoleuniformer og annet de trenger.

Om få dager legger Støre-regjeringen fram det første statsbudsjettet de har fått jobbet med fra start av. Signalene tyder på at utdanningsbistanden nedprioriteres kraftig.

Når verden står brann, så kan det for mange framstå merkelig at jeg bruker tiden på å snakke om utdanning. Utdanning er ikke bare en menneskerett, det er like mye en investering.

Gir du folk kunnskap, så bygger de robuste samfunn som bedre tåler morgendagens kriser. Det fører til bedre ernæring, færre sykdommer og færre døde barn. De som har gått på skole stiller også spørsmål ved skadelige skikker, slik som barneekteskap. Når barn går på skolen, øker kunnskapskapitalen i landet. Denne kapitalen er direkte knyttet til et lands økonomiske vekst og sosiale utvikling.

Ifølge UNESCO kunne antall fattige vært halvert dersom alle voksne i verden hadde gjennomført grunnskoleutdanning.

Akkurat nå gjør vi det motsatte – vi setter framtiden til en generasjon fattige barn på spill, ved å ikke la dem gå på skole. 222 millioner barn er utenfor skolen, det meste noen gang.

Jeg tviler dessverre på at Støres regjering kommer til å aksle ledertrøyen innen utdanningsbistand. Jeg forventer derimot at Norge overholder de forpliktelsene vi har inngått.

Optimismen fra 2015, da hele verden gikk sammen om bærekraftsmålene, har bleknet halvveis til 2030. Men, vi vet at veien ut av fattigdom starter første skoledag. Derfor kan vi ikke lukke øyne for de 222 millioner barna som ikke får gå på skole nå, for de 222 millionene tapte mulighetene.

Veien ut av fattigdom starter første skoledag

– Om du mener alvor med å skape en trygg framtid for barn, ta utdanning på alvor, sa tidenes yngste fredsprisvinner, Malala Yousafzai, da hun talte til FN-toppmøtet i september.

I Strømmestiftelsen vet vi at veien ut av fattigdom starter første skoledag, at framtiden finnes i klasserommet. Når barn som ikke rakk eller ikke fikk begynne på skolen i Bangladesh, Niger eller Uganda får en ny sjanse til skolegang, ser plutselig framtiden mye lysere ut.

Betydningen av utdanning kan virkelig ikke overvurderes, dersom vi skal gi enkeltmennesker og samfunn muligheter til å klatre ut av fattigdommen. Det bør vi minne Støre-regjeringen på.

Vi må tenke på hvordan vi kan bli litt fattigere

Du tar mest sannsynlig feil