Fredsprisen advarer oss mot vår egen likegyldighet

Det er alltid høytidelig når Nobels fredspris skal deles ut. I år var det likevel et ekstra alvor som preget minuttene før Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen kunngjorde hvem som er årets prisvinnere. Både krigen i Ukraina og trusselen om atomkrig har minnet oss om hvor brutal verden kan være.

Da hun besøkte Dagsrevyen onsdag, sa Berit Reiss-Andersen at det hadde vært ekstra krevende i år «å finne en inngang som også er et relevant svar på den situasjonen vi står i i dag». Så ble det altså den belarusiske forfatteren og menneskerettsaktivisten Ales Bjaljatski som fikk fredsprisen sammen med den russiske menneskerettsorganisasjonen Memorial og ukrainske Center for Civil Liberties.

Dermed gjorde komiteen akkurat det Reiss-Andersen varslet, og det på en klok og svært presis måte. Ved å berømme arbeid i det sivile samfunnet minner komiteen også om vårt felles ansvar som medmennesker.

Russlands president Vladimir Putin viser til overmål hvor galt det kan gå når for mye makt blir samlet på få hender, og hva et menneske kan være troende til i gitte situasjoner.

Det kan virke nytteløst å kjempe mot overmakten. Men vi kan ikke gi opp, og vi kan ikke ignorere den uretten som blir begått mot medmennesker. Selv om kampen kan koste, selv om det tar tid, og selv om noen ideell verden ikke finnes på denne siden av evigheten.

I spørsmålrunden etter kunngjøringen kom Berit Reiss-Andersen inn på hvorvidt den belarusiske prisvinneren Ales Bjaljatski vil kunne være til stede under tildelingen i desember. Han sitter for tiden fengslet.

Hennes budskap til de belarusiske myndighetene var i essens det samme som Jesus sa til dem som var rundt den døde Lasarus: ««Løs ham og la ham gå!» Hun erkjente fullt ut at de nasjonale myndighetene neppe ville se velvillig på en slik beskjed. Men hun understreket samtidig at det likevel er verdifullt å fremme dette kravet.

I intervju med NRK etter tildelingen understreket Reiss-Andersen at «det nytter å være et enkeltmenneske» og at det nytter å påvirke samfunnet også om man ikke besitter tunge politiske verv. Det nytter, sa hun, å kjempe for de verdiene som ligger til grunn for Nobelprisen, nemlig fred, rettsstat, demokrati og menneskerettigheter.

«Salige er de som skaper fred», sa Jesus. Hvem som får fredsprisen fra år til år er ikke et teologisk spørsmål. Men det å hedre fredsstifterne er et dypt kristent anliggende.

Det er ukristelig å ikke bry seg om den politiske situasjonen. Det er også ukristelig å bruke egne interesser eller meninger som unnskyldning for å begå eller akseptere urett som blir begått overfor andre.

Derfor minner fredsprisen oss hvert år, og særlig i år, om det ansvaret vi alle har for å ta vare på dem som trenger hjelp. Det finnes ingen sann kristendom som overser ukrainernes lidelser, og det finnes ingen sann kristendom som ikke protesterer mot den russiske presidentens onde gjerninger. Men fordi det bare finnes ufullkomne mennesker, og dermed også bare ufullkomne kristne, trenger vi å bli minnet om det ansvaret vi alle har.

Man kan mene ulikt om selve de politiske maktforholdene, men den undertrykkelsen som blir adressert gjennom alle de tre fredsprisvinnerne er det et kristelig anliggende å bekjempe.

En av de aller første jeg intervjuet som journalist her i avisen, var en mann som het Oddvar Aadland. Han er død nå, men han var i mange år en bauta i arbeidet på bedehuset der jeg vokste opp.

Han hadde et enkelt motto, hentet fra apostelen Paulus' brev til Galaterne. Han gjenga det med ordlyden fra den oversettelsen han kjente best: «La oss ikke bli trette av å gjøre det gode». Det kan virke nytteløst noen ganger. Det kan virke som om overmakten er for sterk, at mulighetene til positiv endring er for langt unna.

Men som mennesker, og i særdeleshet som kristne, kan vi leve med et høyere mål for øye. Rettsstaten skal hindre at makthaverne kan heve seg over loven og ta seg til rette slik de vil. Demokratiet skal hindre undertrykkelse. Menneskerettighetene skal minne om den enkeltes uendelige verdi. Fra et kristent perspektiv er det fundamentalt å se dette i lys av at alle er skapt i Guds bilde og elsket av ham.

Natos generalsekretær Jens Stoltenberg minnet oss tidligere i år om at mens vi måler krisens kostnader i høye strømpriser og økte utgifter på andre områder, måler ukrainerne krisens kostnader i de livene som går tapt hver dag. Det setter både situasjonen og vårt felles ansvar i perspektiv.

Ingen av oss kan redde verden alene. Men når mange nok tenner lys i mørket, vil lyset gradvis bli sterkere. Det er det håpet som siver gjennom tildelingen av årets fredspris. At det nytter. Om vi ikke får se seieren i vår levetid, nytter det å kjempe likevel.