Fredsprisvinnerens utfordring

Det vakte stor internasjonal begeistring da den etiopiske statsminister Abyi Ahmed i 2019 be tildelt Nobels fredspris. Et krigsrammet land hadde endelig fått en talsmann for fred.

Å gå i tog i Oslos gater fra jernbanestasjonen oppover Karl Johan med jublende og syngende etiopiere rundt seg, var en enorm opplevelse. Deres stolthet var til å ta og føle på.

På kort tid var det skjedd store omveltninger i Etiopia. På få måneder hadde deres nye leder forsøkt å bygge bro mellom ulike grupper. Han ble en fredsambassadør på Afrikas Horn.

Han strakte også ut en hånd til erkefienden i Asmara, som etiopierne i mange år hadde vært i krig med. Ingenting tydet på at den eritreiske diktatoren Isayas Afewerki hadde blitt demokratisk over natten, men Abyi ga tydelige signaler om at etiopierne ønsket fred.

Isayas tok imot en utstrakt hånd. Jubelscener og festligheter ble vist både på etiopisk og eritreisk TV. Slektninger som ikke hadde sett hverandre på årtier, omfavnet hverandre etter at grensene ble gjenåpnet.

Nå butter det imot. Det meldes om åpne kamper mellom regjeringsstyrker og representanter for Tigrean Liberation Front (TPLF) i nord.

Det internasjonale storsamfunnet spør: Er Abyi Ahmed en annen enn den han utga seg for å være? Har han sluttet seg til den lange rekken av afrikanske diktatorer og despoter?

Noen mener det. Noen er skuffet. Så spørs det om skuffelsen er berettiget. Valget er blitt utsatt. Korona-pandemien har fått følger også i Afrika.

Det er ingen tvil om at Abyi Ahmeds «prosjekt» er krevende. Etiopia er et land med kompliserte historiske røtter. Et eldgammelt keiserdømme, som på mange måter var en bemerkelsesverdig symbiose mellom semittiske herskere og ortodoks kristendom, representerte en historisk, strukturell maktdominans.

Kombinert med sosial nød, manglende utvikling og store forskjeller, var dette et regime stadig flere stilte spørsmål ved. Alt dette ga grobunn for økt misnøye, folkelig protest og revolusjon.

Men de som ønsket endring, fikk ikke hva de ønsket. Keiser Haile Selassie ble ryddet av veien, og et 17-årig autoritært, marxistisk regime med Mengistu Hailemaryam på toppen fulgte. Etiopierne fikk det slett ikke bedre.

På toppen av sosiale og politiske utfordringer pågikk en tragisk krig mot Eritrea i nord og som kostet titusener av etiopiere og eritreere livet. I 1991 tok dette slutt.

Mengistu ble brakt i sikkerhet hos sin venn Robert Mugabe i Zimbabwe, og en etnisk-basert føderalstat ledet av et EPRDF-parti med Tigray-dominans tok over.

I første omgang kunne en puste lettet ut. Krigshandlingene i nord tok slutt, selv om det aldri på noe tidspunkt ble erklært fred.

Men misnøyen med det nye politiske «prosjektet» økte gradvis. Fortsatt var det en skjev maktfordeling. Da Abyi Ahmed ble utpekt til leder i april 2018, riktignok ikke ved demokratisk valg, øynet mange nye muligheter.

Her var det endelig en som kunne reformere regjeringspartiet innenfra. Abyi Ahmed hadde åpenbart mange brobyggeregenskaper. Han var ikke bare en sjarmerende, karismatisk og veltalende leder, men hele hans bakgrunn ga grunn til optimisme.

Han har doktorgrad i fred- og forsoning. Med en muslimsk far, ortodoks mor og selv protestantisk kristen, favner han bredt.

Han tilhører også Etiopias største folkegruppe, Oromo, en folkegruppe som aldri har sittet ved maktens bord og som lenge har ventet på sin redningsmann. Mye lå til rette for suksess.

Nå er Etiopia igjen ved et veikryss. De tidligere makthaverne, representert ved TPLF, føler seg forsmådd. Oromo-folket er også splittet i ulike fraksjoner.

De mest ytterliggående blant dem ønsker et fritt og helt uavhengig Oromia, mens andre ønsker fortsatt en føderalstat med stor, ja, kanskje ubegrenset, regional frihet.

Abyi selv ønsker nok et demokratisk, pan-etiopisk regime, som gir rom for kulturelle, religiøse og etniske forskjeller, men som samtidig understreker et sterkt etiopisk samhold og som tenker nasjonsbygging på tvers av ulikheter.

Om dette lykkes, ville dette være et mønsterprosjekt i et fragmentert, multi-etnisk Afrika.

De misfornøyde allierer seg nå med hverandre. Intrigemakere i og utenfor landet skaper splid, og voldsepisoder oppstår. Dette er bakgrunnen for det som nå skjer.

Statsministerens utfordring er å møte dette. Så langt har han bidratt til løslatelse av fengslede journalister og opposisjonspolitikere. Han har invitert diasporapolitikere tilbake til politiske samtaler.

Han har også åpnet opp for fri meningsutveksling i mediene. Men hva gjør en statsminister når fredelige initiativ møtes med voldelige opptøyer? Utfordringene er mange.

At etiopierne er utålmodige og ønsker fred, er ikke vanskelig å forstå. At de også ønsker et snarlig demokratisk valg, er også naturlig. Men per dato foreligger det ingen alternativer til Abyi Ahmed.

Religiøse ledere, sivilsamfunn, politiske partier, akademikere, det internasjonale storsamfunn og alle gode krefter bør bidra til å føre prosessen tilbake på et godt spor.

Det er foreløpig ingen grunn til å hevde at den norske Nobelkomite tok feil da statsminister Abyi Ahmed ble tildelt fredsprisen.