Debatt
Frelse – for alle?
Kan det være slik at Gud til slutt vil frelse alle mennesker, enten de tror på ham eller ikke? Har han en «plan B»? I det senere er det flere kristne ledere som har antydet slike tanker. Vi vet at disse ikke er nymotens og at en kan finne et visst bibelsk belegg for dem.
Nå er det gjerne ikke slik at det postuleres en lære, men at det er uttrykk for det som er blitt kalt en «håpets universalisme». Det hevdes at det må gis rom for dette ettersom det er Guds vilje at alle skal bli frelst. Selv opplever jeg at dette blir et umulig standpunkt, gitt hvordan hovedtyngden av det samlede bibelske/nytestamentlige budskap slett ikke er universalistisk. Noen korte eksempler.
Annonse
Jesus kaller til tro og etterfølgelse og sier vi må bli født på ny for å komme inn i Guds rike. Han setter skiller og snakker om en smal og en bred vei, ei trang og ei vid dør, tydelige enten – eller. Han sier at ingen kommer til Faderen uten gjennom ham og at ikke alle kommer med i «det store festmåltidet».
Han sender sine ut i hele verden for å døpe, undervise om ham og «disippelgjøre». (Matt 28,16–20). I Markus – varianten av sistnevnte tekst sier Jesus: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.»
Tanken om at «alle blir frelst til sist» er en lære som «klør oss i øret».
Og Paulus vektlegger tro som ufravikelig forutsetning for frelse. Ikke minst er Romerbrevet fylt av budskapet om tro. Det begynner allerede i 1. 16–17, som nærmest er tema for hele brevet. Og hvorfor skulle Paulus senere i brevet (kap. 9 og 10) be intense bønner om at hans med-jøder måtte bli frelst, om han tenkte at alle ble frelst til slutt?
Paulus skriver også i sistnevnte kapitel om nødvendigheten av at Kristi ord blir forkynt så folk kan komme til tro – og bli frelst. Og hvorfor bruker han så sterke ord i Galaterbrevet mot å forkynne «et annet evangelium» dersom slik forkynnelse ikke hadde fatale konsekvenser?
Johannes er ikke mindre klar når han i sitt første brev skriver at «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet, men den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet». Har vi større innsikt i «Guds råd» enn Mesteren selv og de nevnte apostler?
Og hvem er det som synger lovsanger for tronen slik vi leser i Åpenbaringsboka? Det er «de som har vasket sine kapper og gjort dem rene i Lammest blod», det er ikke alle og enhver, eksempelvis ateister og buddhister uten dåp, omvendelse og tro!
Tanken om at «alle blir frelst til sist» er en lære som «klør oss i øret». Den er besnærende, kanskje ikke minst fordi det i sannhet er krevende for noen hver av oss å se i hvitøyet at ingen blir frelst uten å ta imot Kristus ved dåp og tro, og så for alvor ta konsekvensen av dette!
Men når denne «håpets universalisme» uttrykkes, om også bare som en antydning, blir den fort forførende og gir et falskt håp som ikke er i pakt med verken Jesu eller apostlenes samlede vitnesbyrd. Antydningen kan fort føde den tanke at «da er det vel kanskje ikke så farlig», eller at vi spør som en viss slange: «Har Gud virkelig sagt …?»
Annonse
Ikke alle blir frelst, selv om Herren ønsker det! Men frelsen er for alle. Derfor står hans ordre ved lag, og «korsets mysterium» må forkynnes for at flest mulig kan bli frelst!
