Frelse i dødsriket?

Hallesby har en detaljert og spennende lære om sjelens tilværelse mellom døden og dommen. Og de som av ulike grunner ikke fikk anledning til å ta stilling til Jesu evangelium mens de levde på jorden, de får en ny sjanse til frelse.

Sjelen mellom døden og dommen

Hallesby tror på en tilstand mellom døden og Jesu gjenkomst hvor sjelen har en bevisst eksistens og en aktiv tilværelse. Dette gjelder for alle uansett religiøs tro. Denne læren var han ikke alene om.

Frem til reformasjonen var det en selvfølgelighet, men læren om skjærsild og avlat ble etter hvert så spekulativ og belastende at Luther så seg nødt til å ta et oppgjør med den. Han gikk dermed til den motsatte ytterlighet og forfektet læren om sjelesøvn – at sjelen sover en ubevisst søvn fram til oppstandelsen.

Hvor lang denne søvnen blir er uvesentlig, da «evighetens tidløshet» bevirker at det føles som om man våkner rett opp til dom, for den troende vil dette si den legemlige oppstandelse og det evige liv i Guds rike.

Men læren om mellomtilstanden kom snart tilbake, først hos de gamle dogmatikere og deretter under pietismen. I vår tid har blant annet Aarhus-professoren Regin Prenter og dr.theol. Idar Kjølsvik her hjemme fremholdt sjelens tilværelse mellom døden og dommen som bevisst og aktiv, hvor den kan gå i forbønn for sine kjære på jorden, og at vi kan be for dem.

Mellomtilstanden

Hallesby nevner ikke bønn, men at våre avdøde kjære er omkring oss i det daglige mens vi lever på jorden, følger oss og tjener oss. Vi mister ikke våre avdøde, de går ikke ut av vår verden, men inn i den på en ny måte, i en ny væreform som er usynlig og åndelig.

Hallesby går så langt at han kaller tanken om at vi mister våre døde i Kristus som «helt gjennom ukristelig». Paradiset ditt de døde går, er ikke et sted skilt fra vår jord ved en fysisk avstand.

Våre avdøde kjære omgir oss her på jorden, de lever med oss slik de alltid har gjort, objektivt sett, men dette samværet oppleves bare fra de dødes synsvinkel. Vi som ennå lever mangler sanseorganer til å oppfatte dem.

De avdøde er der som bak et slør og dette er gjennomsiktig kun fra deres side. Vi kan verken se eller høre dem, og vi må ikke fristes til å forsøke å ta kontakt. Skulle de allikevel vise seg for oss, så skal vi glede oss over det og takke Gud.

Men dersom de avdøde ser sine kjære på jorden, så ser de vel både det gode og det vonde i deres liv? Hvordan kan de se dette og likevel være salige? Jo, det kan de fordi de er frelst inn i den fullkomne kjærlighet som kan se hele bildet av livet, og det lar seg forene med saligheten.

Ikke alene om denne læren

I mellomtilstanden har sjelen blitt skilt fra sitt syndige vesen og fra de onde tilbøyeligheter som den hadde på jorden. Slik Hallesby tilrettelegger det, går sjelen nå inn i en tilværelse av modning og utvikling.

Dette er tanken han delte med flere andre prominente teologer, deriblant Peder Madsen (1843-1911), professor ved København Universitet og senere Sjællands biskop og med den anglikanske presten John Paterson Smyth, i sin bok Evangeliet om det hinsidige (på norsk i 1918).

Likevel har nok det dominerende synet blant moderne teologer hellet mot Luthers sjelesøvn, i den grad det tematiseres. Det er derfor bemerkelsesverdig at Hallesby ikke ble imøtegått av andre teologer i sin samtid.

Særlig sett i lys av den sterke reaksjonen som hans to setninger om fortapelsen i hans radiotale i 1953 skapte, og som kom til å overskygge de andre aspektene ved hans teologi.

Guds universelle frelsesvilje

Så til slutt: Nei, alle de ikke-troende går ikke automatisk fortapt! Jesus steg ned til dødsriket mellom sin død og sin oppstandelse og prekte evangeliet der. Bibelen taler om Guds kjærlighet til alle mennesker, og når man tar i betraktning Guds universelle frelsesvilje, blir tanken om omvendelse etter døden en nødvendighet.

Dette er Hallesbys egne ord. At de som i løpet av sitt liv ikke har hørt om Jesu nådestilbud, eller hatt mulighet til å ta stilling til det, vil få en ny sjanse etter døden. Kun de som bevisst avviser Kristi nåde og velger synden helt inn i døden vil gå fortapt.

Hallesby var i sin forkynnelse ivrig etter å advare og gikk etter manges mening noen ganger for langt. Men han så fortapelsen som en viljebestemt handling, hvor synderen bevisst valgte bort Gud og frelsen, og ikke som et resultat av når eller hvor man ble født i verden. Og døren til frelsen sto åpen for alle som ville gå inn gjennom den.

Vi kan ikke avlyse fortapelsen