Frelsesarmeen jubilerer
Vår voksende velstand har på sett og vis kastet en skygge over våre åndelige behov.
Neste uke samles tusenvis av soldater og offiserer i Frelsesarmeen i London til verdenskongress. Der markeres også 150–årsjubileet til en organisasjon som mer enn de fleste er blitt kjent for å vise omsorg for hele mennesket. Grunnleggerne Catherine og William Booth sto for en helhetstenkning som vi bør la oss inspirere og utfordre av, enten vi tilhører Frelsesarmeen eller ikke.
LES: Trosset spyttklyse
Annonse
«Food for the millions» – mat til millionene – var navnet på det første suppekjøkkenet som ekteparet åpnet. Unektelig høres det ambisiøst ut, men store ideer ble fulgt av dristig satsing og utholdende innsats. Allerede i løpet av Booths levetid var Frelsesarmeen spredt til 58 land. Oppskriften på å hjelpe mennesker var enkel, men også effektiv: «Soup, soap and salvation». Fortsatt er såpe, suppe og frelse Frelsesarmeens motto.
Situasjonen i vårt eget land er på mange måter svært forskjellig fra den ekteparet Booth sto overfor i London i 1865. Vi opplever en velstand som er nesten uten sidestykke, både historisk og globalt. De fleste nordmenn har mer enn nok av både «suppe og såpe».
Men også blant oss er det en hel del som faller utenfor, som vi fortalte om i reportasjen om Frelsesarmeen i gårsdagens avis. Da trengs det at noen bryr seg. Kristne bør naturlig tenke på våre medmenneskers behov, ikke minst når vi selv har fått alt vi trenger og mer til. Vi skaper ikke noe varmt og bærekraftig samfunn hvis vi bare skyver ansvaret for vår neste over på velferdsstaten. Staten verken kan eller bør ta på seg ansvaret for alt.
LES: Alkoholfri periode ga grunn til ettertanke
Vi trenger hverandre. Spørsmålet er om vi er blitt så komfortable i vår private velstand at vi vegrer oss for å bli skitne på hendene og holder brysomme mennesker på armlengdes avstand. Problemstillingen er så gammel at den er omtalt i Det nye testamente. I Jakobs brev blir vi formant til ikke å gjøre forskjell på folk som kommer til menigheten ut fra hvor velstående de er. Det bør gjelde også i vårt personlige liv.
Et annet spørsmål er om vi overser nød fordi vi er blitt blinde for det som ifølge kristen tro er menneskets dypeste behov. Vår voksende velstand har på sett og vis kastet en skygge over vår åndelige nød. Gleden og tryggheten i en god familie og et godt nettverk kan knapt overvurderes. Men menneskets dypeste behov er å få fred med Skaperen, enten dette er erkjent eller ikke. Kristen innsats for å hjelpe mennesker med materielle og sosiale behov er uunnværlig. Men vi kan ikke stoppe der.
STEVNESOMMER: Ungdommer som ikke vil gå
Når vi drømmer om å se ny giv i kristen innsats for de svakeste, må vi ikke glemme hva som har vært drivkraften for dem som har vært pionerer på disse områdene. Ekteparet Booth er bare ett av mange eksempler på at et personlig møte med evangeliet om Jesus Kristus som frelser, er det som har gitt dem brannen for å hjelpe andre og å fortelle om troen som har gitt dem håp.
Annonse
Som økonomiprofessor og frelsessoldat Ola Honningdal Grytten påpekte i gårsdagens avis, har det vist seg fatalt å senke den åndelige standarden. Toner vi ned evangeliets plass i kristent sosialt arbeid, gjør vi både oss selv og våre medmennesker en bjørnetjeneste.
Fortsatt trenger mennesker såpe, suppe og frelse. Ingen av delene kan utelates.
