«Frelst»-debatt på villspor

På denne tiden for et år siden raste den såkalte «Frelst»-debatten for fullt. Det tidligere medlemmet i Jesus Revolution Army, Rut Helen Gjævert, hadde antagelig ikke drømt om at konsekvensene av den dokumentarserien hun produserte for VG TV skulle bli så omfattende.

Det hadde sikkert ­heller ikke Anders Torp, sønnen til pastor Jan-Aage Torp, da han på omtrent samme tid gav ut sin selvbiografiske bok «Jesussoldaten». De to satte i gang et offentlig ordskifte som rullet frem og tilbake i flere måneder både i kristne og allmenne medier.

Vi er blant dem som hilser denne debatten velkommen. Det er pressens oppgave å avdekke kritikkverdige forhold. Den kritiske og undersøkende journalistikken er et gode for hele samfunnet, også for Kristen-Norge.

Derfor mener vi at det er verdifullt at disse personlige historiene kommer frem. De gir mulighet til selvinnsikt og korrigering også for de som blir utsatt for kritikken.

Men nå et år etterpå kan vi også skimte en bieffekt av «Frelst»-debatten som ikke er like positiv. Vi mener å se en økende tendens til at debatten om sunne eventuelt usunne kristne miljøer blandes inn i det allmenne ordskiftet om voldelig islamsk ekstremisme.

Når det settes likhetstegn mellom Jesus Revolution og Profetens Ummah eller når Stephan Christiansen nevnes i samme åndedrag som drapsmenn og ledere av selvmordssekter, da har det som egentlig var et viktig ordskifte sporet fullstendig av.

Eks-prest, nå agnostiker, Eskil Skjeldal, gjorde akkurat det i en artikkel i Aftenposten på lørdag. Under tittelen «Det handler om Allah» skrev Skjeldal om radikaliseringsprosessen hos radikale islamister som profetens Ummah-leder Ubaydullah Hussein og hans disipler.

Han trakk også inn ekstreme voldelige miljøer med andre religiøse fortegn som drapsmenigheten i Knutby og dommedagssekten til David Koresh i Waco i Texas. Og midt i dette skrekkabinettet av voldsmenn og overgripere dukker altså Stephan Christiansen fra Jesus Revolution opp.

Slik skriver Skjeldal: «Han (Ubaydullah Hussain) blir en avgjørende påvirkningsfaktor, akkurat slik Åsa Waldau og pastor Helge Fossmo i Knutby var det, slik sektlederen David Koresh i Waco var det og slik pastor Stephan Christiansen var det, i Jesus Revolution».

Eskil Skjeldal nevner etterpå, nærmest for orden skyld, at Christiansen ikke ledet ungdom inn i voldelige fantasier. Men det hjelper ikke stort.

Når man lister opp en person i samme setning som drapsmenn (Helge Fossmo er livstidsdømt for drap og drapsforsøk og David Koresh tok med seg 79 av sine tilhengere i døden), så er det etterlatte inntrykket likevel ganske klart: Christiansen hører egentlig hjemme i samme selskap som Hussain, Fossmo og Koresh.

En slik karakteristikk er dypt krenkende for den det gjelder, den er urettferdig og den er kunnskapsløs. Vi er skuffet over at en teologisk skolert person som Eskil Skjeldal henfaller til et slikt nivå.

Debatten om sunnhet i kristne miljøer og ­kristen forkynnelse i Norge er viktig. Det samme er ordskift­et om voldelig islamistisk ekstremisme. Men ikke bland de to sammen.