Fremveksten av konservativ islam i Norge skremmer vettet av meg

Snart er ramadan over og vi er overstrømmet av gladnyheter, sanne eller ikke, om dens faste, felleskap, iftar og dadler. Vi har fått en offentlig finansiert lyssatt ramadangate. Ministrene deltar på iftar og partiene lokker med religiøse måltider i partikontorene. Hver gang noen spør, smiler de og forteller om betydningen av mangfold. Ved siden sitter imamene og talspersonene fra de muslimske organisasjonene, som lobbyorganisasjoner å anse.

Det høres bra ut, men det er verdt å merke seg at mangfoldet er rimelig begrenset til én gruppe: Muslimer. Hvordan Islamsk råd, paraplyorganisasjonen for moskeer, og Muslimsk dialognettverk med Arshad Jamil, har blitt en markør for «mangfold» er ikke lett å forstå.

Ifølge Statistisk sentralbyrå er det 182.607 registrert i moskeene. De tallene kan vi ta med en klype salt. Vi har god kjennskap til medlemsjuks i religiøse organisasjoner for slik å erverve seg økonomisk bidrag fra Statsforvalteren.

Men langt fra alle muslimer går i moskeen. Jeg kjenner muslimer som aldri har satt sin fot i noen moské og jeg kjenner andre som bare ser på det som en kulturell arv. Så er det alle iranerne, afghanerne, tyrkerne, irakerne som for lengst er ferdig med islam, men som av respekt for sine foreldre eller fordi de av og til reiser på besøk til sine hjemland, unnlater å melde seg ut.

Hijab: De iranske kvinnenes Berlin-mur

Men byrådet, NRK og politikerne holder søkelys på de konservative muslimene, som har gjort seg til talsmenn ikke bare for muslimer, men alle innvandrere. Og nettopp dem er det mediene og politikerne holder seg med. Vi ser også jenter med hijab som blir intervjuet på skoler og i barnehager, uten at man reflekterer over at dette bidrar til enda mer æreskultur og sosial kontroll. Også andre jenter tvinges inn i hijab med dette.

Ved ansettelser i synlige stillinger, som i media, ulike verv i politikken skal det være mangfold og representativitet, men hvor er polakkene og vietnameserne? Det vi får er kvinner i hijab og muslimer fra Pakistan, uten at man reflekterer ved signaleffektene.

Saboterte hijab-brenning: – Du er islamofob!

Dette har fått meg til å tenke på en episode. Ett av barnebarna mine spurte meg: «Farmor, er du muslim?». Jeg svarte at «nei, det er jeg ikke». «Er du kristen?», var oppfølgingsspørsmålet. Igjen svarte jeg nei. Barnebarnet så forvirret på meg og sa det går jo ikke an. Det er jo ikke rart når den norske kulturen, som er tuftet på en kristendom, som med årene har bleknet, og mediene som i kulørte former framsnakker et konservativ islam. Barnebarna oppfatter dette som de eneste valgene vi har. Det minner om Iran: Du er muslim eller vantro.

Men det er ifølge statistikken 877.227 innvandrere og det store flertallet av dem er ikke muslimer. I verden finnes det åtte millioner bahaier, 1.100 av dem bor i Norge. Det er globalt 14 millioner jøder, hvorav 1.100 i Norge. Norske buddhister utgjør 28.000 personer i Norge. Så har vi zarathostisme (en gammel persisk religion), hinduisme, sikhisme, ateister, eks-muslimer, agnostikere og nyere livssyn som new age.

– Verdt å risikere livet for å kritisere islam

Vi har også kulturelle begivenheter som for eksempel persisk nyttår, Nowroz, som er en naturfeiring som feires i Iran, Afghanistan, Armenia og mange andre land. Og er innlemmet på Unescos kulturarv-liste og en offisiell FN-dag. Men denne dagen markeres ikke på NRK.

Så da burde vi vel i mangfoldets navn ha hele uker som handler om Nowroz, buddhisme og bahisme, og ikke minst eksmuslimer som sårt trenger lys? Hvorfor skal ikke alle disse ha festbelysning i en måned til ende? Alt annet vil være diskriminering.

Og for å sette det på spissen: Hvorfor i alle dager feirer vi en religion som har ikke plass for andre religioner og livssyn? Som på ingen måte aksepterer likestilling slik vi kjenner den i Norge.

Vokste opp med å hate jøder

Islam har nå fått dominans på bekostning av andre religioner og kulturer i Norge. Folk med andre religion, som jøder, vurderer å flytte fra europeiske land med mange muslimer. Og jeg selv? Jeg og mange andre har rømt fra et muslimsk land, med livet som innsats. Og hva møter jeg her? Framveksten av et konservativ islam, som skremmer vettet av alle oss som for lengst har forlatt dette. Vi møter det på kjøpesenteret, halalrestauranter og voldelige demonstrasjoner foran Stortinget og på skolen, i helsevesenet, på idrettsarenaene..

De to metodene de bruker, vold og en ynkelig offerrolle, som skremmer vannet av oss på flere plan. Men til tross for at vi har et mangfold som er uendelig mye mer enn dette, så er det altså disse «kulturelle» innslagene vi skal feire, og det på moskeenes premisser.