Debatt

FRI: Familien Collin har endelig fått opphold i Norge etter åtte år i kirkeasyl i Finnsnes kirke.

Fri fra kirkeasyl etter åtte år, og hva så?

Vi trenger bedre regelverk og praksis for behandling av asylsaker.

Publisert Sist oppdatert

I forbindelse med forhandlingene om statsbudsjettet ble det enighet om at familien Collin som har vært i kirkeasyl i over åtte år skulle få opphold i Norge på humanitært grunnlag. En svært gledelig avgjørelse, som gjerne skulle vært tatt før familien flyttet inn i kirkeasyl høsten 2014.

Senja kommune har allerede skaffet til veie bolig til familien, og de omsluttes av et sterkt engasjert lokalmiljø i Finnsnes. Det er har vært imponerende å være vitne til det sterke engasjementet i menigheten og i hele lokalsamfunnet.

OLAV ØYGARD: Biskop i Nord-Hålogaland bispedømme.

Familien Collin har fått sin sak behandlet i UNE utallige ganger. Det har vært skaffet flere vitner som har bevitnet deres fortelling, men de har ikke blitt trodd hos UNE, blant annet på grunn av at de ikke fortalte «alt» i første intervju. At de ikke fortalte absolutt alt av sine aktiviteter på Sri Lanka under krigen, henger blant annet sammen med utrygghet på om opplysninger de ga i intervju skulle komme på avveier til Sri Lanka via tolken som de ikke kjente.

Familien har anket avgjørelsen hos UNE flere ganger. Hver gang er det samme person som har avgjort deres søknad, med samme negative vedtak. Loven krever at saker med stor tvil skal behandles i nemnd. Men det ser ut for at når nemndleder (sammen med en person i sekretariatet) mener at dette er en kurant sak, kan vedkommende fatte avgjørelsen alene. Dette gjør at mange flyktninger i Norge ikke har reell rettssikkerhet.

Den måten UNE arbeider på, fører til at flyktninger risikerer å få avgjørelser som ikke tar hensyn til alle forhold i sakene deres.

Saken til denne familien har også vært behandlet i rettsvesenet, og både tingretten og lagmannsretten har gitt UNE medhold i at deres avslag på asylsøknadene er gyldig. Det ser ut for at rettsbehandlingen har bekreftet at UNE hadde rett til å gjøre disse vedtakene, uten å gå inn i selve realitetene i saken.

For undertegnede er det helt klart at dette er en familie som har reelt behov for beskyttelse. Hvis ikke dette behovet hadde vært så reelt, hadde de reist hjem for lenge siden. Å være i kirkeasyl i åtte år er en enorm og umenneskelig påkjenning. Dette er en familie som har vært aktive med de tamilske tigrer. En sønn/bror i familien er fengslet på Sri Lanka, med dødsdom. En annen sønn/bror har fått opphold i Canada.

Den måten UNE arbeider på, fører til at flyktninger risikerer å få avgjørelser som ikke tar hensyn til alle forhold i sakene deres.

Denne saken, som heldigvis fikk en god utgang, illustrerer at det er behov for en gjennomgang av både regelverk og praksis. Måten UNE behandler en del flyktninger på er ikke en rettsstat verdig. Når samme saksbehandler fatter samme avgjørelse gang etter gang, blir de det gjelder helt uten rettsvern. Det er grunnleggende i en rettsstat at det skal være reell mulighet for å få prøve sin sak på ny, der andre mennesker gjør en ny vurdering. For mange flyktninger i Norge er det ikke slik.

Det er kanskje så mange som 7–800 flyktninger i Norge som er i en like uverdig situasjon som familien på Finnsnes. Noen «stuet bort» i mottak, og mange er rundt omkring i landet, og får hjelp til å klare seg fra velvillige mennesker som ser dem.

Norge viser en fantastisk raushet overfor flyktninger fra Ukraina. Det er vi stolte av med god grunn. Slik bør vi også behandle andre flyktninger.

Powered by Labrador CMS