Frie Venners vei inn i Pinsebevegelsen

Tidligere denne måneden vedtok landsmøtet i De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF) å slutte seg til Pinsebevegelsen. Vedtaket ble fattet med et klart flertall, men også med et tydelig mindretall. 95 stemte for, 44 stemte mot, mens fire stemte blankt.

I 2019 gikk landsmøtet inn for en prøveperiode i samarbeid med Pinsebevegelsen, så det var ikke overraskende at årets landsmøte valgte å gjøre tilknytningen permanent.

Likevel har det blitt stilt spørsmål om egenarten til Frie Venner, eller «de frie» vil kunne bli tilstrekkelig ivaretatt når de formelt sett blir del av Pinsebevegelsen.

Imidlertid legger man opp til å fortsette som et nettverk i bevegelsen. Kanskje vil man over tid se noen fellestrekk med den tilknytningen Puls-nettverket, tidligere kjent under navnene Intro og Hillsong, har hatt. Innen Pinsebevegelsens rammer har også de kunnet operere som egne nettverk.

De Frie Evangeliske Forsamlinger består i dag av 65 registrerte menigheter. Bevegelsen så dagens lys allerede før Thomas Ball Barratt la grunnlaget for det vi i dag kjenner som Pinsebevegelsen. Det er to grener av den pinsekarismatiske familien som nå finner tettere sammen.

Det er verdt å merke seg at DFEFs Misjons- og hjemmeutvalg, som har vært hovedkontor for en ellers nokså løst sammenknyttet bevegelse, i forbindelse med prøveperioden har gjennomført en undersøkelse blant Frie Venner-menighetene.

Resultatet som kom frem der var at de menighetene som hadde benyttet seg av ressursene fra Pinsebevegelsen i hovedsak var positive til sammenslåing. De som ikke hadde benyttet seg av disse ressursene hadde samme holdning til sammenslåing som før.

I 2020 ble det under Led-konferansen feiret med kake at de to bevegelsenes barne- og ungdomsorganisasjoner vedtok å slå seg sammen. På neste års Led skal man feire at også de to moderorganisasjonene blir til ett.

Prosessen som første til DFEF-landsmøtets vedtak har noen likheter med det Pinsebevegelsen har vært gjennom de siste drøye ti årene. Pinsebevegelsen er også bygget opp av selvstendige menigheter, og frykten for sentralisering og overstyring er fortsatt tydelig.

Som nyvalgt leder i Lederrådet understreket Øystein Gjerme i 2020 at Pinsebevegelsen ikke skulle bli kirkesamfunn på hans vakt. Likevel har flere sett behov for tettere tilknytning.

I 2012 var omkring 1.000 ledere i Pinsebevegelsen for andre gang samlet til konferansen som året før hadde fått navnet Led. Der skulle de blant annet ta stilling til lederrådets forslag til felles trosgrunnlag.

Dokumentet brakte ikke med seg noen større overraskelser. Og det ble vedtatt med stort flertall. Det som likevel vakte en viss debatt, var spørsmålet om hvorvidt de enkelte menighetenes selvstendighet ble tilstrekkelig ivaretatt idet man vedtok et felles trosgrunnlag.

Verken den gamle Predikantkonferansen eller den nåværende Led kunne eller kan kan formelt sett pålegge enkeltmenigheter noen bestemt teologi. Det vokste likevel frem en erkjennelse av menighetene ville tjene på å stå tettere sammen. Denne tanken ser ut til å ha vunnet økende gehør i årene som har gått.

Likevel er bildet sammensatt. Ifølge en rapport som Fred Håberg la frem på vegne av Aksjon 2020-gruppen under Led det året, har knapt en tredjedel av landets drøyt 340 pinsemenigheter aldri vært representert på Led.

Kanskje vil noe lignende skje i Frie Venner. Frank Søgaard i menigheten M40 i Oslo har villet legge mer vekt på Frie Venners identitet og historie enn på stordriftsfordeler ved å samarbeide tettere med Pinsebevegelsen.

Det er naturligvis en legitim oppfatning. Samtidig er det grunn til å reflektere over at de fleste av landets frikirkesamfunn og misjonsorganisasjoner ble til i løpet av den samme tidsperioden, fra slutten av 1800-tallet og frem til begynnelsen av 1900-tallet.

Det er ikke gitt at det som var visjonært og fremtidsrettet den gangen fortsatt er det i dag. Når man skal ta stilling til strukturer og arbeidsformer, er det først og fremst nødvendig å legge tydelige teologiske premisser.

Dernest er det viktig å tenke visjonært og radikalt. Det naturlige hovedspørsmålet skulle være hvilke strukturer som best legger til rette for åndelig vekst, og for at misjonsbefalingen blir realisert i vår tid.