Debatt
Frihet for meninger vi ikke liker
Det er en vanskelig øvelse å praktisere religionsfrihet. Men religionsfriheten er et vern om rettigheter for mennesker med meninger vi ikke liker. Derfor er den vanskelig å fastholde, og derfor er den avgjørende viktig.
I Norge kommer religionsfriheten til uttrykk ved Grunnlovens bestemmelse om at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje. Den bestemmelsen er blitt stadig dyrere, og nå begynner staten ved sine forvaltere å gå løs på et par trossamfunn det er lett å mislike. Det gjelder Jehovas vitner og det gammel-lutherske «Samfundet».
Annonse
Medlemmene i disse to trossamfunnene skal nå tvinges til å være med å betale inn til den store potten som skal fordeles til alle andre tros- og livssynssamfunn. Deres eget trossamfunn får ingen støtte. Det dreier seg tilsynelatende om trossamfunn, men det handler om enkeltmennesker som får avskåret sin rett, en rett som Berge Furre i sin tid kalte den viktigste av alle. Og det norske samfunn framstår som mindre tolerant.
Det sto litt bedre til med toleransen i 1959. Da ble det oppnevnt et utvalg til å gå gjennom norsk religionslovgivning. Utvalget leverte sin utredning i 1962, og det førte til store endringer. Prinsippet om religionsfrihet kom endelig inn i Grunnloven og dissenternes fritak for kirkeskatt ble ordnet på en ny måte. Dessuten ble ordet dissentersamfunn erstattet med trossamfunn fordi det kunne virke stigmatiserende.
Utvalget baserte seg på FNs menneskerettserklæring. I § 18 slår erklæringen fast at
• Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å endre religion og frihet til enten alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro i lære, gjerning, utøving og etterleving.
Menneskerettsdomstolen i Strasbourg dømmer i saker som omhandler religionsfrihetsspørsmål. Der er FNs erklæring presisert til at
• Frihet til å utøve sin religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn de som loven foreskriver og som er nødvendige i et demokratisk samfunn for den offentlige sikkerhet, for opprettholdelse av den offentlige orden, beskyttelse av helse og moral eller for beskyttelse av andres rettigheter og friheter.
Religionsfrihet er en individuell rett. Og den er kjempet fram på kristent grunnlag av folk som hadde lest John Locke og som tok sin kristentro på alvor. Det tok sin tid, ikke minst fordi religionsfrihet forutsetter at staten aksepterer et mangfold av ytringer:
• Til å ha den religiøse tro man vil, til å gi uttrykk for den privat og offentlig, til fri gudsdyrkelse alene eller sammen med andre.
Annonse
• Frihet fra å overholde religiøse bud fra en tro man ikke er tilsluttet.
• Frihet fra plikt til å yte noen økonomisk støtte til et trossamfunn man ikke er tilsluttet.
• Full likestilling.
Religionsfrihet er altså den enkelte innbyggers frihet til å tro som man vil, men også til å ikke ha en religion, alt uten å miste en eneste av sine borgerlige retter.
Dette gjelder også økonomi. Den norske kirkes økonomi ordnes av staten og betales av medlemmene som skatt. Dissenterlovkomiteen måtte ta stilling til den daværende ordningen for de som ikke skulle betale kirkeskatt.
Problemet fra myndighetenes side var at det var så arbeidskrevende å beregne en egen skatteprosent for de som ikke var medlemmer av Statskirken. Komiteen presiserte at religionsfriheten innebar at innbyggere hadde rett til å slippe å betale for statens offentlige religion når de ikke var medlemmer.
Komiteen hadde fått vite at noen kommuner hadde en praksis, som var å anbefale fordi den kunne spare likningskontorene for mye bry. Man burde la alle betale skatt etter samme regler, men refundere til registrerte menigheter et beløp som svarte til den kirkeskatt medlemmene har betalt.
Og slik ble loven som skulle ordne statens praksis for religionsfrihet i et demokratisk samfunn, begrenset av det som hører med til offentlig orden og beskyttelse av andres rett og frihet.
Annonse
Den øverste domsmyndighet i saker som har med religionsfrihet å gjøre, er ikke Høyesterett. Domstolen i Strasbourg har mange vanskelige, men også enkle saker. Det var enighet om at en sikh ikke skal ha fritak for påbudet om å bruke hjelm når de kjører motorsykkel, selv om sikhenes religion sier at menn skal bruk turban. Domstolen har også gitt nasjonale myndigheter rett til å kreve at menn i fengsel ikke skal kunne la skjegget vokse.
En norsk sak er av særlig interesse. Menneskerettsdomstolen dømte Norge for å ha innført et obligatorisk kristendomsfag i skolen, det såkalte KRL-faget. Dommen viste oss at det krever årvåkenhet å praktisere religionsfrihet.
Vi kan ikke godta det som nå gjøres mot små grupper. Hva mener Norges kristne råd? Dere må rope høyere. Hva med andre kirkeledere? Om ikke annet burde ledere lære av Martin Niemöllers erfaring:
«Da nazistene tok kommunistene protesterte jeg ikke, for jeg var jo ikke kommunist. Da de tok jødene protestere jeg heller ikke, for jeg var ikke jøde. Da de tok meg, var det ingen igjen til å protestere.»
