Frihet til å ta valg som koster

Det siste året har jeg hatt privilegiet av å møte en rekke modige kvinner; kvinner som befinner seg i en vanskelig situasjon på grunn av sin tro. På den internasjonale kvinnedagen har jeg lyst å hedre dem alle – ved å nevne noen.

Som Tina* i Midtøsten. Hun har reist langt bort fra familie og venner, og har som singel kvinne bosatt seg i et område og en kultur der kvinner ikke skal synes. Som teltmaker har hun gitt avkall på sin ytre frihet for at andre skal finne veien til sin indre frihet.

Når jeg tenker på Tina, dukker ordene fra Paulus opp: «For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven» (1 Kor 9,20).

Når forfulgte kristne forstår en bibeltekst bedre

Eller Sara* på østkysten av Afrika, seksbarnsmoren som har åpnet hjemmet for seks jenter i tillegg til sine egne. Av ulike grunner har de ingen steder å gjøre av seg. Noen har mistet foreldrene, andre er kastet ut hjemmefra.

De trenger et sted å bo, praktiske hender og et morshjerte. Sara driver også et prosjekt der hun gir oppfølging og traumehjelp til kvinner og barn som er forfulgt og isolert på grunn av sin tro.

Anna*, som har en god utdannelse, kunne bodd i storbyen med innlagt vann og strøm, men har valgt å bo i bushen. Hun er singel og bor alene i en hytte med jordgulv i den delen av landet hvor ekstremister herjer. Om hun er redd for å dø?

«Nei, jeg er ikke redd», fortalte hun meg. «Mitt liv er i Herrens hender. Jeg er klar når som helst. I mellomtiden bretter jeg opp ermene og gjør det jeg kan for å få flest mulig med meg til himmelen.»

Hun har gitt opp å ha kontroll over sitt eget liv.

Eller den flotte unge kvinnen, Irene*, som driver en skole for 96 jenter på grensen til et av de landene i verden som ligger på topp på World Watch list. Irene lever ut dette kallet i et område hvor svært få jenter får tilbud om skole.

Farlig? Ja. Synes hun det er verdt det? Ja, absolutt!

Jeg traff også hennes mor, som med et lite smil, sa: «Jeg har bedt henne om å flytte hjem, men hun vil ikke. Så nå ber vi bare om beskyttelse for henne.»

So-Young* fra Korea har de siste 25 årene levd i Nord-Afrika og Midtøsten for å disippelgjøre nye i troen; Mennesker som har møtt Jesus i en drøm eller visjon, eller som har sett på kristne programmer på tv eller internett. Hun kan være den første kristne de møter ansikt til ansikt – i en bil, på en kafé eller på et øde sted.

«I love Him so much», sa hun med tårer som rant nedover kinnene da hun fortalte om Han som hadde tent brannen i hjertet hennes. Siden dét har hun flyttet fra sted til sted ettersom det er behov og åpenhet for det.

Inntrykk gjorde også de åtte kvinnene jeg traff i en liten kirke i bushen. I sin fineste stas. Analfabeter. Utstøtte, utsatt for vold og fornedrelser fra ektemenn og familie. Men frie. Mørket og frykten på innsiden var byttet ut med fred.

Fortsatt misjon i India på tross av forfølgelse

«Jeg var ikke istand til å være i samme rom som kristne. Mørke krefter herjet i kroppen min. Nå er jeg fullstendig fri. Jeg er så glad for at jeg kan stå foran dere og fortelle min historie,» sa en av kvinnene som er oppvokst i en synkretistisk religion preget er frykt og mørke. Nå lyser det av henne.

Det har ingen hensikt å presentere et glansbilde, for livet deres er tøft. Mange kvinner kjemper, og mange kjemper i det skjulte. Smerten er stor, og begrensningene på livet enda større. Noen er kastet ut hjemmefra eller fratatt barna, andre er tvangsgiftet, fanget i eget hjem, utsatt for vold. Fratatt friheten uten mulighet for utdannelse.

Så mange tap, så mange ubrukte muligheter. Ordet om å fornekte seg selv og hver dag ta opp sitt kors opp for å følge Ham er ikke fjern teori, men en daglig realitet.

I Open Doors’ 2023-rapport om kjønnsbasert religiøs forfølgelse, som nylig ble offentliggjort, er forfulgte kvinners situasjon beskrevet som ‘et spindelvev av kontrollerende krefter’ som omgir dem. I mange land er det vanskelig nok å være kvinne. Å stå fram med en ny tro, en annerledes tro, krever mot.

Den viktigste kampen for kvinner i store deler av verden handler om trygghet. For seg selv, for familien, for barna. Kampen for friheten til å tenke selv, tro og leve uten frykt for represalier eller vold.

NLM må holde noe misjonsarbeid hemmelig: – Handler om sikkerhetshensyn

I land med trosforfølgelse har kristne kvinner ofte lav status – både fordi de er kvinner og fordi de er kristne. «Tre ting er feil med dette ID-kortet», fortalte en egyptisk kvinne som var lei hverdagstrakassering som lugging og slengbemerkninger på gata. «At jeg er enslig. At jeg er kvinne. Og at jeg er kristen.»

«Lukk opp din munn for den som ikke selv kan tale, før saken for dem som nær bukker under», blir vi minnet om i Ordspråkene (31,8).

Gjentatte ganger i Bibelen leser vi om enker og farløse, om de som ikke har noen som beskytter dem, sørger for dem, stiller opp for dem eller taler deres sak. Ordspråkenes oppfordring er en påminnelse om å være Guds talerør overfor de svakeste.

Generalsekretær i Åpne Dører: – Vi har blitt rådet til å tone ned vår kristne profil

På den internasjonale kvinnedagen 8. mars har Åpne Dører i flere år deltatt for å synliggjøre og vise solidaritet med de millioner av jenter og kvinner som lider for sin tro, ofte i det skjulte. Det gjør vi også i år.

Samtidig har jeg lyst til å hedre mine kristne søstre som bretter opp ermene og trosser frykten. Jeg vil heie på dem. Flere av dem lever under ekstreme forhold, og med store begrensninger på livsutfoldelsen.

Jeg vil la meg inspirere av deres frihet. Frihet til å ta valg som koster. Kvinner som kjemper en kamp. Ikke for seg selv, men som utvider hjertet. Som kjemper for andre. Det kalles frihet.

Gratulerer med dagen!