Frimodig kirke – frimodighet med sterke variasjoner

Ifølge et oppslag i Dagen 17.1. ønsker Frimodig kirke «… at kirkevalg skal skje i menighetens egne lokaler og primært i tilknytning til en gudstjeneste». Det vitner ikke om frimodighet, ettersom det innebærer at man mener man ligger tynt an dersom valgdeltakelsen blir ca 15 prosent, slik den har vært ved de siste valgene.

Bare dersom den igjen faller til de ca 5 prosent som den lå på før demokratireformen, regner man med å få noe særlig innflytelse: «Vår tilnærming er at vi er opptatt av at kirken skal ivareta sin egenart og integritet og at de som har et engasjement i kirken også skal være de som har innflytelse over de viktige avgjørelsene.»

Standpunktet er skuffende, etter at FK nå har vist seg frimodige nok til å stille egne lister, og ikke utnytte valgordningen ved å skumme fløten av nominasjonskomiteenes lister gjennom anbefalingsaksjoner. Ifølge KIFOs evaluering av kirkevalget i 2015 er det lettere å ta mandater på denne måten enn i åpen kamp (s 36): «… det er langt vanskeligere å kapre mandater enn å påvirke personvalget.»

I 2019 var det Frimodig kirke som skummet fløten. Da var konteksten at det i 9 av 11 bispedømmer forelå to alternative lister, nykommeren var Bønnelista, hvor alle kandidatene hadde sluttet seg til et konservativt valgprogram. Dette påvirket effekten av anbefalingsaksjonen: I bispedømmer hvor de Frimodige bare anbefalte en enkelt, foretrakk nok de fleste konservative velgere å sikre seg, ved å bruke Bønnelistas ‘rene’ lister. Men i de fem bispedømmer hvor de Frimodige anbefalte flere, var 85 prosent av dem som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, anbefalt.

Jeg har da ikke regnet med Oslo, hvor det forelå anbefalinger, men hvor den som ble oppgitt som kontaktperson for å få vite hvem som var anbefalt, ikke svarte på flere eposter. Frimodigheten sviktet på dette punkt.

Frimodigheten varierer med geografi: I Stavanger bispedømme har den fått gode kår. De to som der ble skummet av nominasjonskomiteens liste, opptrer uten hensyntagen til at de bare har eksplisitt tilslutning fra et nokså lite antall velgere. At de gjør det, er muligens greit i de fleste saker. Men i en sak hvor Stavanger er det eneste bispedømme som opprettholder en ordning der man kan stille søkere spørsmål om samlivsform, volder det i det minste bryderi for kirken, ved at man må ha en omfattende saksbehandling for få Stavanger inn i folden.

Og det blir kuriøst når en av de frimodige, Therese Egebakken, ifølge Vårt Land (7.12.) argumenterer med respekt for velgerne: «Vis respekt for kirkemedlemmene i Stavanger som ved forrige kirkevalg stemte inn et konservativt flertall av personer til bispedømmerådet …».

Problemet er at hun, når hun lar seg skumme som fløte, bør være tilbakeholden med å opptre som om hun har støtte fra hele melkespannet. Nominasjonskomiteens liste fikk 11.258 stemmer. Men av disse var det bare 1184 som kumulerte Egebakken og slik ga henne klar tilslutning. Hennes fløte-partner Ådna fikk 1566 kumuleringer. Bortimot 10.000 velgere som brukte lista, ga dem ikke eksplisitt tilslutning. Her kunne man ønske seg litt ‘respekt’, for å bruke Egebakkens utrykk, overfor de mange velgere som hun på tynt grunnlag tar til inntekt for sitt syn.

Bispedømmerådet burde etter dette raskt behandle denne saken på nytt, gi sin tilslutning til det de øvrige ti bispedømmene har vedtatt, og slik spare dem og Kirkemøtet for omfattende saksbehandling i en sak som vel reelt sett er avgjort på forhånd. Men dette er en nokså liten sak, som først og fremst viser svakhetene ved å basere seg på anbefalingsaksjoner. Og slike saker vil neppe komme opp igjen, siden Frimodig kirke nå stiller egne lister

I lys av uttalelsen til Dagen, gjengitt innledningsvis, blir det store spørsmålet nå hvilket engasjements-nivå Frimodig kirke mener må til, for at et kirkemedlem skal bli ansett som verdig til å avgi stemme. Ifølge kirkens såkalte medlemsundersøkelse fra 2019 var det 24 prosent av medlemmene som hadde besøkt kirken seks ganger eller mer det siste året (tallene for korona-årene er rimeligvis lavere). Burde man ikke da ha en valgordning som kan gi en valgdeltagelse fra i hvert fall ca halvparten av denne gruppen?

Eller bør valgdeltagelse reserveres til ca halvparten av de åtte prosent som besøker kirken 13 ganger eller mer, slik deltagelsen var i de gode gamle dager?