Frimodig kirke og kirkekamp: Utestenging, fornektelse, fredsommelighet eller gammeltestamentlig blodsutgytelse?

Øystein Johnsons maner i sitt tilsvar til meg 1.4. til fortsatt kirkekamp. Denne kampen har rast lenge. De forrige fasene kan betegnes som utestenging og fornektelse:

Utestengning fant sted i 1920, da de store organisasjonene vedtok at man ikke skulle ha noe å gjøre med dem man var uenige med: Calmeyergatelinjen besto i at ingen skulle «... betros lederansvar og forkynneroppgaver om han ikke sto klart på Skriftens og bekjennelsens grunn». Geilomøtene var den årlige partikongressen for det som kan kalles Det Store Kirkepartiet.

Fornektelsen viste seg da man ved demokratireformen i kirken måtte vurdere valgordningene. I kirkerådssak KR 34/2012 var det særdeles besynderlig at man på en og samme side i saksforelegget, ikke mindre enn fire ganger, hevdet at de grupper som kunne tenkes å fremme egne lister, var svært små.

For å sikre seg mot dem krevde man 4-500 underskrifter i et bispedømme for å etablere liste. To frontfigurer i Frimodig kirke var sentrale i Kirkerådet den gangen.

Jeg oppfatter folkene i Frimodig kirke som nokså fredsommelige, selv om de ikke har benyttet sistnevnte adjektiv i navnet. Deres våpendrager Johnson er vesentlig mindre fredelig – i siste avsnitt brukes ordet ‘kamp’ ikke mindre enn fire ganger.

Hans bruk av den blodige historien om Gideon sies å være et uttrykk for at «… vi som lever i Den nye pakt, leser GT gjennom evangeliebriller …». Johnson bør nok få sjekket styrken på sine evangeliebriller, slik at han klarere ser hva som er evangelisk i GT.