Fritidskortet er for alle barn og unge, men viktigst for de med minst

Vi vet at foreldrenes inntekt og utdanning har stor betydning for barn og unges deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter. Derfor kan foreldrenes økonomi ofte være en direkte barriere mellom barn og unge og en fritidsaktivitet.

Alle barn har rett på en plass å høre til, oppleve mestring, få venner og ikke minst ha det gøy. Ingen skal måtte stå med luen i hånden og be om å få være med på basketlaget.

Det er nødvendig med tiltak som bidrar til å redusere barrierene til deltakelse. Fritidskortet er et tiltak som vil bidra til nettopp dette.

Barns fritid er i dag langt mer organisert enn tidligere. Konsekvensen av å stå utenfor fritidsaktiviteter kan hindre barn og unges utvikling og deltakelse i samfunnet som også kan utgjøre en risiko for å stå utenfor arbeids- og samfunnsliv som voksen. Det er alvorlig, og sier noe om hvor viktig fritidskortet faktisk er for de barna som vokser opp i en familie med dårligere råd.

Å utarbeide fritidskortet er noe av det mest meningsfulle jeg har vært med på i politikken, og var en av KrFs viktigste prioriteringer da vi gikk inn i regjering i 2019. Vi gjorde et grundig arbeid med å utarbeide ordningen. Vi dro til Island for å lære, vi fikk innspill fra kommuner, idretten, næringslivet og frivillige organisasjoner.

Vi opprettet også et eget ungdomspanel for fritidskortet slik at ungdommer selv kunne si hva de mente. Vi var klar over at penger og finansiering langt fra ville være nok alene; årsaken til at mange barn ikke deltar i dag er komplekse og sammensatte, og utarter seg forskjellig fra familie til familie.

Island hadde startvansker da de innførte kortet for om lag 20 år siden, men gjennom prøving og feiling har de i lang tid hatt et kort som har fungert godt. For at fritidskortet skal ha samme effekt i Norge krever det målrettet arbeid.

Da trenger vi en statsråd som har politisk vilje og evne til å gjennomføre. Det har vi dessverre ikke nå, all den tid Ap/Sp-regjeringen har sagt at de vil skrote ordningen. Det er trist for alle barna som nå ikke lenger vil få en mulighet til å delta sammen med vennene sine på fritidsaktiviteter.

Da vi satt i regjering satte vi i gang det første forsøket høsten 2019. Siden den gang har vi vært gjennom en langvarig pandemi, som har gjort forsøket mer krevende, fordi organiserte fritidsaktiviteter for barn og unge over lang tid har vært stengt eller sterkt redusert.

Barn og unge har falt fra fritidsaktiviteter som idrett, korps og teater. Dette er derfor tiden for å brette opp ermene og gjøre jobben, ikke for å gi opp og skrote ordninger.

Fritidskortets genialitet ligger nettopp i at det gis på samme måte til alle barn, og dermed utjevner sosiale forskjeller og klasseskiller. Selve poenget med ordningen er at den skal gis direkte til alle barn, uavhengig av økonomisk situasjon.

Slik ville vi hindre at fritidskortet ikke ble et «fattigkort». Man kan sitte i skoleklassen og spørre hvilken aktivitet elevene vil bruke kortet på – uten å være redd for at noen ikke har råd til å delta.

Problemet med kortet er ikke at de med god økonomi bruker kortet. Problemet er tvert imot at flere står langt unna muligheten til å gå på en fritidsaktivitet. En ting vet vi; uten et fritidskort ville enda flere stått lengre unna. Det gir meg motivasjon til å jobbe videre for å få regjeringen til å snu.