Debatt
Fritt behandlingsvalg; ideologi eller fornuft?
Erna Solberg kritiserte nylig regjeringens behandlingsstrategi for rus- og psykisk helsearbeid og påpekte i den forbindelse at de svakeste blant oss ender opp med et betraktelig verre tilbud. Avviklingen av fritt behandlingsvalg (FBV) har medført at mange pasienter mister tilgangen til lange behandlingsløp ved private og ideelle behandlingsinstitusjoner.
De politiske skillelinjer i spørsmålet om behandlingsvalg kan indikere at ideologiske preferanser, eksempelvis om offentlig drift vs. privat næring og om foretrukne retningslinjer for ideelle organisasjoner, kan være en vel så sterk pådriver for meningsdannelser som den konkrete debatten om døgnpriser og økt diagnostisering.
Annonse
Som følge av de nylige endringer har mange kommersielle rusinstitusjoner lagt ned eller endret driften, noe som har blitt negativt merkbart innen rusomsorgen. Mange tjenestebrukere sluses med dette over i det offentlige apparat eller til sin egen uvisse skjebne, og behandlingsstedene rapporterer om at tilbudene som tidligere hjalp de svakeste nå er forbeholdt de med best økonomi.
Suksesshistoriene fra fritt behandlingsvalg er mange, men det rapporteres også om økte kostnader ved langvarige behandlingsopphold. Hvilken helsepolitikk er her mest gunstig, og hvilken risiko vil man løpe ved reduksjon i den private og ideelle rusomsorgen?
Forskning viser at fritt valg av behandlingsmetode har hatt positiv betydning, samt at behandlingseffekten er størst når pasientene føler seg møtt av sin behandler. Slik sett vil brukermedvirkning og individuell oppfølgning være viktige og avgjørende komponenter innen psykisk helsearbeid.
I vår organisasjon er vi opptatt av at brukerne selv bør kunne velge den behandlingen de ønsker og at det bør skapes bedre rammer for TSB. Vi får jevnlig tilbakemeldinger om at behandlings- og hjelpetilbudet for brukere og pårørende er for dårlig, samt at fokuset på medikamenter oppleves som problematisk og utfordrende for de som ønsker å bli rusfrie.
Det er i mange tilfeller nødvendig med en differensiering av rusbehandlingen. Noen vil f.eks. ha best nytte av et poliklinisk tilbud, andre av en hjemmebasert oppfølgning med tverrfaglig kompetanse, og atter andre vil trenge langtidsopphold ved en privat eller ideell institusjon med et skjermet botilbud. Forskning på langtidsbehandling påviser bl.a. en merkbar effekt for unge rusavhengige i langvarig oppfølgning.
I forskning rundt tilfriskning (recovery-prinsippet) er faktorer som medbestemmelse, autonomi, inkludering, identitetsstyrking, meningsdannelse, håp og mestring faktorer som er avgjørende. Slik sett bør reelle valgmuligheter prioriteres når rusbehandlingen skal tilrettelegges, men myndighetene legger ofte ikke til rette for brukermedvirkning slik det kommer fram av ulike anbudsrunder.
Det er viktig at institusjonene har mulighet til å beholde særegenhet og identitet for at det skal være reell variasjon og ikke kun et duplisert hjelpetilbud. For tiden dominerer medikamentell behandling, og dette har medført at medikamentfrie langtidsinstitusjoner med miljøterapi avvikles. I Oslo ble byens eneste gjenværende medikamentfrie tilbud nylig lagt ned av byrådet.
Poliklinisk behandling kan fungere fint for mennesker med mindre alvorlige ruslidelser, men et omfattende rusmisbruk vil veldig ofte kreve langvarig oppfølgning og skjerming før man kan bli reintegrert i samfunnet.
Annonse
Trosbaserte omsorgsinstitusjoner har som regel et langsiktig fokus på mestring gjennom skolegang og arbeidstrening, og samlinger med åndelig innhold som mange beboere responderer positivt på. Slike supplementstilbud har dokumentert god effekt i avhengighetsrehabilitering. Fritt behandlingsvalg gir brukerne mulighet til å velge tilbud på ideologisk grunnlag og kan således være fordelaktig for utprøving av ulike alternativ i et rusbehandlingslandskap
Den politiske retning som bidrar til at døgninstitusjoner legges ned, at FBV vrakes og at poliklinisk behandling og medikamentbruk øker kraftig, er på kollisjonskurs med uttalelser fra bruker- og pårørendeorganisasjoner. Vi mener at politikere både på høyre- og venstresiden har bidratt til denne utviklingen som følge av markedskreftenes og legemiddelindustriens sterke påvirkning.
Politiet opplever for tiden en kraftig økning i håndtering av psykisk syke og ruspasienter, og det rapporteres også at de pårørende får en betydelig større belastning. Slik sett kan man få en uheldig samfunnsutvikling ved å legge ned døgninstitusjoner som er med på å avlaste andre instanser.
Slik prioriteringene har vært de siste årene, opererer mange politikere i utakt med viktige innspill fra befolkningen og interesseorganisasjonene. Denne neglisjering er i seg selv urovekkende, men desto mer alarmerende er det at mennesker med ruslidelse ikke lenger får den nødvendige hjelpen de behøver, samt at utfordringene for de pårørende øker.
Å kutte i fritt behandlingsvalg kan også gå ut over de mer ressurssterke rusavhengige som vil ha nytte av et selvvalgt behandlingstilbud i TSB. For de som har størst omsorgsbehov vil døgnopphold på en omsorgsinstitusjon ofte være det beste tilbud, og da gjerne i form av medikamentfrie tilbud som mange nå etterlyser.
Fritt behandlingsvalg, flere døgninstitusjoner og økt variasjon i behandlingstilbudet vil slik sett bidra til å hjelpe på denne problematikken.
