Frps regjeringsoppvarming
Hareides valg om å stå utenfor regjering kan ha vært påvirket av frykten for å støte gamle KrF-veteraner fra partiets glanstid. Kanskje pipen får en annen lyd hvis Frp viser seg mer ansvarlig i regjering enn først antatt?
Det er litt i politikk som i fotball - det er ikke alltid gamle løsninger fungerer like godt i vår tid selv om en spesifikk filosofi viste seg å fungere en gang i fortiden. På landslaget er nylig Drillo byttet ut. Det ble han selv om han fortsatt er helten fra VM i 98. I KrF er Bondevik fortsatt helt, og hans råd henger tidvis fortsatt høyt.
Kanskje hans berøringsangst for Frp til slutt likevel må vike. Det vil helt og holdent avhenge av KrFs gjennomslagskraft på Stortinget de neste to år - samt hvordan Frp kler sin nye rolle som ansvarlig regjeringsparti.
Annonse
I 1981 bleabortloven KrFs snublestein. I 1983 måtte Bondevik likevel banke på døren hos Willoch for å få sitte ved kongens bord. Det var tross alt der de gjeveste beslutningene ble fattet. Som Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk allerede pekte på i sin kommentar 30.9, kan det godt tenkes Knut Arild Hareide følger i nettopp Bondeviks fotspor når det kommer til stykket.
For selv om den historiske samarbeidsavtalen mellom de fire partiene viser at KrF har fått mye gjennomslag for sin politikk, kan de også de neste årene finne seg sterkt bundet av en avtale de i hverdagen ikke får like stor mulighet til å utforme konkret politikk av. Det blir litt som EØS-avtalen; de store guttene utformer retningen mens vi her på berget står med nisseluen og tar imot det ene direktiv etter det andre. For vi har jo ikke råd til å miste tilgang på det store markedet.
Eller sagt på en annen måte: KrF og Venstre vil være så forpliktet på en ny regjering de har både innsatt og bundet seg til at man vil strekke seg langt for ikke å felle denne. Man vil også være redd for å miste det man har oppnådd. Det å stadig rasle med mistillitsriset vil kun bidra til å forsure muligheten for å få litt innflytelse på politikken. Men: Det er fortsatt forskjell på å få flikke på godt bearbeidete utspill fra regjeringsbygget og det å utmeisle dem selv. Kanskje vil de nettopp derfor snart ønske seg inn.
Likevel er det selvsagt hold i argumentene fra KrF-ledelsen om at avstanden til Frp er stor. Hadde partiet gått i regjering med Høyre og Frp, er sjansene for at det å være liten i regjering ville vise seg en større byrde å bære enn å ha litt større handlingsrom på Stortinget. Vi vet hvordan Senterpartiet og spesielt SV har hatt det de siste åtte år. Det har svidd mer enn det har smakt godt for dem begge.
Det avgjørende for utviklingen de neste par årene vil trolig være to forhold. Det ene handler om hvordan samarbeidsavtalen viser seg å fungere i praksis - altså i hvor stor grad KrF sammen med Venstre faktisk opplever at sentrum påvirker regjeringens daglige politikk.
Minst like viktig blir det likevel å se hvordan Frp kler regjeringskontorene. Viser det seg at de oppfører seg ganske greit, kan det være vi ser Hareide ganske snart tusle mot statsministerens kontor for å banke på - selv uten Bondeviks spøkelser i hælene.
