Fruktbar teologisk opposisjon etterlyses

Askeonsdag hadde NRK et fnysende indignert innslag om skolen i nord som ikke ville la seg «betjene» av en kvinnelig prest. Politikere og teologer brukte harde ord. Så skjer det at neste innslag, omtrent sømløst, men sympatisk, prøver å fortelle oss om askeonsdag og katolsk fastetid, der en lang prosesjon av prester opptrer. Bare menn.

Innslagenes innbyrdes ironi var bortkastet – i alle fall på programlederne. Det var ingen som så den.

På 1970-tallet mente Einar Gerhardsen at det «var meget bra» at Arbeiderpartiet hadde en del medlemmer som ikke fulgte partiets vedtak (om EEC/EF), men gikk mot og arbeidet åpent for å fremme sitt syn. Ifølge Trond Hegna mente han at «det bidro til at partiet i en vanskelig tid beholdt kontakten med grupperinger med avvikende syn».

En annen historie – som faktisk er sann – er at Gerhardsen, da han ble interpellert om EEC-motstanden i partiet, sa at han ikke visste så mye om det. Men dersom det var slik at Ap ikke hadde noen motstandere i sine rekker, burde de skaffe seg noen.

Ap er ingen søndagsskole, sa en annen leder. Men det er sannelig ikke Den norske kirke heller. Utrenskningen av dem som har det «gamle» syn, enten det er embetsteologisk fundert eller «bare» skriftbasert, er intet mindre enn en skamplett. Det var ledende biskop Olav Fykse Tveit som ga signal for kursendringen. Skal dette være den saken han huskes best for?

Bispemøtet ba i sin tid (for ca. 50 år siden) Presteforeningen lage og så forvalte (praktisere) noen såkalte kjøreregler for samarbeid mellom kvinner og menn – og respektive ulike teologiske syn. Reglene ble laget og gjennomgikk etter hvert tre-fire endringer, ettersom kvinner inntok stadig flere og høyere embeter i kirken.

Det fungerte godt, i første rekke fordi reglene primært kunne karakteriseres som vikeretts- og ikke forkjørsrettsregler. Det var hovedpersonen ved en hendelse, som for eksempel ordinasjon eller visitas, som kirkerettslig «eide» situasjonen. Alternativet for den som ikke var komfortabel med det, var å kunne trekke seg unna.

Haukene i Ap hadde det til felles med haukene i Dnk at all motstand – samme hvor betydningsløs den er i det store bildet – skal knekkes. Verken henvisning til eget partis prinsipprogram eller kirkens øverste norm, Skriften, kan stå seg mot makten. Antakelig fordi bare antydningen om en motstand der ute gnager som en irriterende stein i skoen.

Slik er det blitt i en kirke som gjør alt – også teologisk samtale – til et spørsmål om rettigheter. Her er det ingen seriøs interesse i «en vanskelig tid» for kirken å ta vare på «kontakten med grupperinger med avvikende syn».

Den som måtte være i tvil om dette, bør unne seg å lese sakspapirene som Kirkerådet har sendt ut, der man vil forby menighets- og bispedømmeråd å spørre om samlivsform ved ansettelser. Toppen av arroganse er påstanden om at dette kan skje uten at den ene «syn» sitt rom i kirken blir trangere.