Frykten for islam
I Dagen på onsdag trykket vi intervjuer med to personer som utfordrer oss til å ikke frykte islam.
Den tidligere pinsepastoren Britt Kvaran fikk audiens hos selveste Mulla Krekar. Etter tre timers tedrikking i leiligheten hans på Tøyen kunne hun slå fast at islamisten, som av Høyesterett har blitt utpekt som en fare for rikets sikkerhet, tvert imot er «et svært elskverdig menneske».
LES OGSÅ: Mullaens møte med en eks-pastor
Annonse
Den tidligere misjonæren Sean Oliver-Dee mener at «islam-frykt viser svak tro». Nå er ikke intervjuet med briten Oliver-Dee uten tankevekkende og interessante fakta. Men vi vil likevel utfordre forestillingen om det ikke er noen grunn til å frykte islam. Og spesielt at det skal være et bevis på svak tro dersom man stiller kritiske spørsmål om de langsiktige konsekvensene av den demografiske utviklingen vi nå ser både i Europa og vårt eget land.
Det var neppe noe i veien med troen hos den kristne befolkningen i Nord-Afrika i de første århundrene etter Kristus heller. På den tiden var dette et blomstrende kristent område. Blant annet kom mange av de største kirkefedrene i kristenhetens tidlige historie nettopp derfra.
Men tidligere tiders kristne arv er slett ingen garanti for at forholdene vil fortsette slik. I så måte er Nord-Afrika et spesielt talende historisk eksempel. På tross av sitt sterke kristne kultur- og trosgrunnlag hadde man lite å stille opp med da islam ekspanderne så voldsomt i de første tiårene etter Muhammeds død på 600-tallet. Nord-Afrika ble raskt et område totalt dominert av islam. Og har fortsatt som det til denne dag.
Vi mener at man ikke behøver å ty til spekulative og konspiratoriske teorier for å påvise de befolkningsmessige endringene som nå skjer i Europa. Man trenger ikke tro på sammensvergelser av typen Eurabia-teorien.
LES OGSÅ: – Islamfrykt viser svak tro
For oss er det nok å betrakte utviklingen som har skjedd på dette området i vår egen veldig begrensede levetid. På 70- og begynnelsen av 80-tallet var islam stort sett et ukjent fenomen i Norge. Vi kalte religionens tilhengere for muhammedanere. Og både kjennskaps- og fryktnivået var lavt.
Slik er det ikke lenger. På bare få tiår har den muslimske tro blitt en innflytelsesrik faktor i Norge. Asylinnvandring, familiegjenforening og henteekteskap kombinert med forskjeller i fødselsrate gjør at denne utviklingen høyst sannsynlig vil fortsette. Hvordan vil situasjonen være om nye 30-40 år?
For oss er dette ikke først og fremst et innvandringsspørsmål. Vi er sterke og stolte forsvarere av asylretten. Norge og den vestlige verden skal være en trygg havn for mennesker som er på flukt på grunn av sin tro eller sine politiske overbevisninger.
Annonse
LES OGSÅ: Nær 50 drept i bombeangrep mot moské
Men midt oppe i denne ganske så irreversible demografiske utviklingen, så må vi tørre å stille oss noen ubehagelige, men svært viktige spørsmål om hvilke verdier som nå risikerer å komme under et økende press. Det gjelder blant annet ytringsfrihet, kvinners rettigheter og retten til å skifte religion.
Å stille slike spørsmål, handler ikke om frykt. Men om realisme. Og ansvarlighet.
