Frykten for vranglære

I anledning Egil Sjaastads forsvar for fortapelsen og trøst for de få forsøkte jeg å belyse flere tema: Skriftsyn, konstruksjonen av Den Andre gjennom skillet mellom vantro og troende, synet på fortapelsen, og hvordan teologi påvirker og preger utøvelse av nestekjærlighet og medmenneskelighet. Disse tingene er nært forbundet.

Det er lett å konstruere stråmenn mot meg og min tekst. MF-kortet er en slik stråmann i debatten – en stråmann som er god å ha om noen fra Menighetsfakultetet mener noe som helst som man er uenig med. Det samme gjelder Sjaastads karikerte bilde av meg som en som sår tvil om all den nestekjærlighet som har blitt utøvd i konservativ kristendoms navn. Stråmenn er gode å ha om man vil unngå å måtte svare på spørsmål man kanskje ikke har gode svar på.

Forkaster jeg muligheten for en dom? Nei. Hevder jeg at det aldri har eksistert nestekjærlighet i kristen sammenheng hvor fortapelsens mulighet fastholdes og forkynnes? Nei, det er ikke tilfelle. Jeg forsøker å tematisere en mulig brist i denne nestekjærligheten, og påpeke hvordan denne bristen kan næres ikke bare av menneskets syndighet, men også av teologi, lære og «trossystemer» (her er sekulære dogmer intet unntak).

Jeg vet godt hvilken idealisme som preger utøvingen av nestekjærlighet i Sjaastads miljø og i andre miljøer med lignende teologisk profil. Denne idealismen ble jeg fostret i, og den har jeg forsøkt å ta med meg som et ideal å strekke seg etter. Imidlertid står den praktiserte nærhetsetikken i disse kristne miljøene i sterk kontrast til den pliktetikk som forkynnes og læres i de samme miljøene.

Når bibeltroskapen fører til lukkethet mot samtiden, vil man uunngåelig etablere et gap mellom liv og lære, mellom forkynnelse og praksis. Dette gapet vil tvinge de troende ut i en umulig spagat – på tross av idealistisk og beundringsverdig alvor på vegne av Jesu radikale medmenneskelighet.

Hvorfor adresserer ikke Sjaastad mine viktigste anliggender? Det finnes viktigere spørsmål som hadde fortjent å få spalteplass: Hva slags rolle skal menneskets stemme og erfaringsbaserte innvendinger ha i kristen teologi og etikk?

Kan skillet mellom vantro og troende, i hvert fall i visse utgaver, bidra til et syn på annerledes troende som truer og vanskeliggjør nestekjærligheten? Hva gjør vi når en «bibeltro» tolkning av visse skriftsteder vil gjøre skade og påføre mennesker lidelse? Her blir Sjaastad svar skyldig.

Sjaastads svar bærer i det hele tatt preg av at han ikke tar mine innvendinger på alvor. Respekt for at også mitt engasjement for den kristne tro er oppriktig, framstår som virkelighetsfjernt (og totalt urealistisk etter å ha lest kommentarfeltet hvor kristne nettroll truer med drukningsdød i bibeltroskapens navn).

Jeg kjenner tankegangen bak en slik holdning til sine meningsmotstandere godt: Vranglærere søker ikke sannheten og det gode. For om man søker det gode, er det umulig å ende opp med andre svar enn de «rettroende».

Her ser man en ny side av den immuniteten jeg tematiserte første gang: Immuniteten mot menneskets stemme gjør seg også gjeldende når det kommer til evne og vilje til å ta innover seg kritikk (da sikter jeg primært til trosfellesskapet og ikke til enkeltindividene). Heller enn at kritiske perspektiver tas til etterretning, fortolkes de utelukkende som uttrykk for åndskamp og de siste dagers forfall.

Motstand blir dermed sikre tegn på at man er på den rette vei. Denne tankegangen fører til ytterligere lukkethet, og gjør det umulig å vurdere det som kanskje kunne vært nyttige kritiske perspektiver.

Ingen mennesker har erfaring med livet etter døden. Jeg argumenterer for at menneskers erfaringer av dogmer – samt av tro, læresetninger og etiske idealer – er viktige for kristen teologi og etikk. Erfaringer i skjæringspunktet mellom tro og liv bør få utfordre teologien.

Om et dogme eller et etisk ideal forårsaker menneskelig lidelse, må det kritisk belyses gjennom debatt – og vurderes forkastet. Dogmers frukter kan ikke være unntatt debatt, på tross av at dogmet har bibelsk forankring. For noen er det utenkelig at feilen – når ligningen ikke går opp – skal ligge i Skriften.

For meg er det utenkelig at feilen alltid skal ligge hos mennesket. Jesus viser oss et skrifttolkningsprinsipp som setter menneskets beste høyere enn bokstaven – for eksempel når han helbreder på sabbaten. Her viser Jesus selv den iboende konflikten mellom skrifttroskap og nestekjærlighet.

Som all annen menneskelig kjærlighet har også kristen nestekjærlighet en brist i seg. Gjennom kirkens historie ser vi gang på gang at konstruksjonen av Den Andre har vært medvirkende til at kirken har feilet i sitt oppdrag: Inkvisisjonen, fordømmelsen av ekteskapsbrytere, behandlingen av ugifte mødre og deres barn, frykten for mennesker med en annen legning – listen er dessverre lang.

Når vi ser denne bristen, må vi også spørre hvordan den har fått så gode levekår. Jeg har vanskelig for å se denne bristen som uavhengig av konstruksjonen av Den Andre gjennom et læremessig (og bibelsk forankret) syn på de vantro, de frafalne, de syndige, hedningene, de gudløse. Nettopp her blir Den Andre konstruert og redusert til et objekt for vår nestekjærlighet (eller i verste fall, til et objekt kun for vår fordømmelse). Men nestekjærligheten forutsetter møtet med Subjektet.

Det trossystem som jeg beskrev i mitt svar til Sjaastad, er en tro som – under visse forutsetninger – gir nestekjærligheten dårlige livsvilkår. Her oppfordres man ikke til å forstå sin neste: Kameraten som drikker hver helg på byen, naboen som ble skilt, broren som er homofil og ikke vil leve alene, venninnen som har sex før ekteskapet.

På den bakgrunn forsøkte jeg å rette kritisk søkelys mot en lære og en forkynnelse som oppfordrer til kategorisering heller enn oppriktige forsøk på forståelse. Jeg ser ikke på forståelse som farlig eller potensielt truende. Tvert imot, så tror jeg at en av teologiens oppgaver er å bidra til forståelse av mennesket, Guds skapning.

Den dype frykten for vranglære forhindrer debatt og åpen samtale. Det er synd. Med mine bidrag har jeg ingen planer om å diktere kirkens lære, og jeg hevder ikke å inneha noen fasit. Derimot har jeg stor tro på åpne samtaler om tro, teologi, etikk og liv.

Om det virkelig er slik, at så mange av oss vil gå fortapt, er det nødvendig å spørre: Hvor er Sjaastads smerte i det han skriver? For dette er dypt, dypt alvorlig – om Sjaastad har rett. De troendes handlinger stemmer ikke overens med alvoret i budskapet på dette punktet – vi lever som om vi ikke tror på dette. Og om vi tror på dette, og likevel forblir passive, så har jeg dessverre rett i at dette er en teologi som bidrar til nummenhet og likegyldighet overfor sin neste.

Den siste tiden har jeg debattert mot to ulike varianter av Utopia: Ole Martin Moens sekulære transhumanistiske framtidsparadis (ekstremvarianten av sorteringssamfunnet) der det ikke skal finnes mennesker med psykiske sykdommer, lav intelligens eller fysiske lyter, og Sjaastads trøst for sine troende i et hinsidig paradis.

I møte med begge paradis-variantene kjenner jeg at noe er helt feil, riv ruskende galt: Om de er fortapte syndere eller psykisk syke, frafalne eller har Downs syndrom – jeg vil ikke drømme om en verden uten alle Guds menneskebarn.