Frykten sitter i veggene
To år etter at islamistene mistet makten er egyptere mer engstelige enn før. I Kairos kirker er det få som vil uttale seg til vestlige journalister.
Jeg og en kristen, egyptisk venn er på besøk i en kirke i et fattig nabolag nord i Kairo. Flere ble drept her, i sammenstøt med radikale muslimer, for to år siden. Jeg vil gjerne snakke med en representant for menigheten om hvordan situasjonen har vært i årene som har gått.
Men ingen vil snakke. Til tross for at islamistene er fjernet fra makten og at president Abdelfattah Al-Sisi har strukket ut en hånd til landets kristne. Jeg får beskjed om at presten er borte. Min egyptiske venn får en bekjent til å kontakte ham. Han vil ikke snakke. Det vil heller ikke noen av ungdommene vi møter utenfor. Bare ungdommene som står utenfor kirkebygget og henger på gata vil fortelle hva som skjedde, om hvordan de plutselig ble omringet av rasende muslimer. Flere viser fram sår og skader.
Annonse
Ungdommene, neppe eldre enn 12-13 år, har kanskje ikke lært å være redde ennå. Men i Kairos kirkerom sitter frykten i veggene.
Jeg har bodd i Egypt i til sammen to år og jeg har besøkt landet jevnlig siden 2002. Men jeg har aldri opplevd at det har vært så vanskelig å få folk i tale. Fra 2002 og frem til Mubaraks fall ble det lettere og lettere å få kilder og mennesker til å snakke. Få tenkte at det var farlig å ytre seg til utenlandske medier. I den grad jeg støtte på slike problemer var det på landsbygda, utenfor Egypt, der regimet sto sterkere og opposisjonen var svakere.
Under revolusjonen i 2011 da jeg var til stede på Tahrirplassen fra dagen demonstrantene tok over torget og i månedene etter var det enkelt å være journalist i Egypt. I årene etter har jeg kun vært på korte besøk, men også da jeg var i landet da Morsi mistet makten sommeren 2013 var folk generelt åpne og snakkesalige.
To år senere er det noe som har endret seg. Årsakene til det er selvsagt komplekse og kristne er spesielt utsatt, ettersom de opplever press både fra regimet og den islamistiske opposisjonen.
Men en journalist jeg kjenner, som jobber i en avis som er lojal til sittende president Abdelfattah Sisi er enig med meg.
«Alt har endret seg. Det har aldri vært så ille som nå. Alle er redde for å snakke, særlig med utenlandske journalister.»
Han har forsøkt å hjelpe meg å få representanter for Al-Azhar-universitetet i tale. Men alle han har snakket med sier nei. De tør ikke snakke med en utenlandsk journalist, uansett hvor lite kontroversielt temaet er.
Han er ikke overrasket over at kristne kvier seg. Selv om Sisi har endret grunnloven og gjort det lettere å bygge kirker, har antallet angrep på kristne vært sterkt økende det siste året. Ofte griper sikkerhetsstyrkene ikke inn.
Annonse
«De er redde. Selv om Sisi har gjort mye bra, er det stadig flere angrep. De vet ikke hva som vil skje i morgen og fremtiden er usikker.»
Min egyptiske venn mener det ikke spiller noen rolle hva som er tema eller hvordan man spør.
«De kristne er nervøse og usikre på fremtiden. Da tar man ingen sjanser.»
