Debatt
Full forvirring hos regjeringspartiene om tros- og livssynspolitikken
Det frivillige, og herunder tros- og livssynssamfunnene, møter utfordringer og behov som det offentlige ikke er i stand til å møte.
Publisert
Sist oppdatert
I et innlegg i Fædrelandsvennen 15.03.23 skriver stortingsrepresentantene Kari Henriksen og Gro Anita Mykjåland om hvorfor deres partier nå ønsker omkamp om den nye tros- og livssynsloven som trådte i kraft i 2021.
Som kjent ønsker de et høyere krav til antall medlemmer i tros- og livssynssamfunn for å kunne motta statsstøtte. Arbeiderpartiet ønsker seg et antallskrav på 500 medlemmer. Dersom dette fikk gjennomslag i forrige runde, ville to tredjedeler av alle trossamfunn ha mistet støtte eller blitt tvunget sammen i unaturlige sammenslutninger.
Annonse
Senterpartiet ønsket seg et krav om 100 medlemmer, hvilket ville bety at over 300 trossamfunn – ja, flesteparten av disse ute i distriktene- ville bli rammet på samme måte.
I lovarbeidet fremmet disse partiene også et minimumskrav til kjønnsrepresentasjon i styrer, samt forslag om forpliktende samfunnskontrakter og uanmeldte inspeksjoner og tilsyn. Under arbeidet med den nye tros- og livssynsloven i 2020 ble det svært klart at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsket mer kontroll og overstyring av trossamfunnene. Det la de ikke skjul på.
Det som nå er meget spesielt, er at det bringes andre forklaringer til torgs om hvorfor man ønsker en omkamp om loven. Henriksen og Mykjåland skriver at dette handler om «nøysomhet med skattepenger». Er det altså slik å forstå at denne omkampen er et rent sparetiltak, og at representantene ønsker å gjøre det såpass vanskelig for trossamfunnene at flere skal velge å avstå fra å søke statsstøtte?
Igjen viser dette at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke har forstått at dette ikke dreier seg om statlige konsern, men at tros- og livssynssamfunnene dypest sett er frivillige organisasjoner. De er frivillige organisasjoner med sin egen autonomi og egenart, og må derfor få gå fri fra regjeringspartienes forsøk på overstyring.
Det viser også en manglende forståelse og verdsetting av frivillighet. En krone til frivilligheten mangedobles, små bevilgninger som gir noe forutsigbarhet i bunn kan generere utallige dugnadstimer inn i viktig arbeid som tilbyr både mening og fellesskap.
Det frivillige, og herunder tros- og livssynssamfunnene, møter utfordringer og behov som det offentlige ikke er i stand til å møte. De bygger både enkeltmennesker og samfunnet gjennom hjelpearbeid, barne- og ungdomsaktiviteter, integreringsarbeid, rusarbeid, diakoni – bare for å nevne noe, for lista er lang.
Å gi til frivilligheten er god samfunnsøkonomi, så argumentet om «nøysomhet med skattepenger» holder overhodet ikke vann. Men det er dessverre dypt beklagelig at denne regjeringen ikke forstår dette og at de i budsjettet for inneværende år også valgte å kutte grovt til en hel rekke frivillige og ideelle organisasjoner. Og nå er det altså trossamfunnene som står for tur.
Interessant er det også at jeg senest 09.03 deltok i en debatt på TVL med en annen stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet som, da hun ble konfrontert med hvorfor hennes parti ønsker denne omkampen, uttalte at «Arbeiderpartiet ønsker bare å hjelpe trossamfunnene».
Annonse
Det til tross for at både Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og Norges Kristne Råd har vært ute og sagt ifra om at de ikke ønsker denne omkampen. Samarbeidsrådet for tros- og livssyn har påpekt at dette dreier seg om frivillige verv som til tider kan være vanskelige å fylle, og at et krav til kjønnsrepresentasjon bare vil være å legge sten til byrden for trossamfunnene.
Den vikarierende argumentasjonen og begrunnelsen for omkampen om tros- og livssynsloven vitner bare om full forvirring innad i regjeringen. Så kanskje tros- og livssynsminister Kjersti Toppe vil gjøre klart for både sin egen regjerings representanter og alle oss andre hva som egentlig er tanken bak denne omkampen som ingen av trossamfunnenes ønsker?
Er det slik, som det kom fram underveis i arbeidet med loven, et ønske om mer kontroll med trossamfunnene, eller er denne omkampen et misforstått forsøk på å spare penger?
Og til slutt: På hvilken måte skal dette være til hjelp for trossamfunnene?
