Ga trosbevegelsens ledermodell og lære grobunn for narsissisme?

I kjølvannet av avisen Dagens podkastserie om Levende Ord har det dukket opp mange spørsmål. Hva var årsaken eller årsakene til at det gikk så galt? Var det mannen, modellen, eller var det begge deler?

I den siste tiden har jeg tenkt en del på dette med narsissisme og på om det kan være en av flere mulige forklaringsfaktorer til hvorfor det gikk som det gikk.

Narsissisme har sitt navn fra myten om den greske halvguden Narcissus som ble forelsket i sitt eget speilbilde da han så dette i vannet. Han skal siden ha druknet fordi han ikke klarte å løsrive seg fra speilbildet sitt.

Narsissisme handler om å ha en overdreven oppfatning av sin egen betydning, og om å se på seg selv som spesielt viktig, spesielt utvalgt eller spesielt betydningsfull. På grunn av dette vil en person med narsissisme se på seg selv som spesielt berettiget og på en som fortjener spesialbehandling.

Narsissisme er noe alle mennesker har i seg, ja, vi er faktisk avhengig av det for å kunne ta initiativ og for å være produktive. Og som kona sier: «Om ikke vi hadde vært litt narsissistiske så hadde vi ikke giddet å dusje!»

Men om det blir for mye av dette, så kan det bli sykelig. Rundt 1 prosent av befolkningen lider av det som kalles for en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, men mange flere har narsissistiske trekk i sin personlighet, i større eller mindre grad. Man kan ha narsissistiske trekk uten å ha en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, men ikke motsatt.

Siste episode av podkasten «Levende Ords vekst og fall» ute

I trosbevegelsen var det mye fokus på pastoren. I menigheten Kristiansand Bibelsenter som jeg var pastor for, fra 1996 til 2003, het det i statuttene at «pastoren er innsatt på ubestemt tid og er menighetens suverene leder». Hvem som i sin tid forfattet denne formuleringen, vet jeg ikke.

Pastoren var referanseperson og menighetens ansikt utad. Dette kom til syne i ordbruken vår. Hvis vi skulle til Livets Ord i Uppsala, så sa vi at vi skulle en tur «bort til Ulf». Skulle vi til OKS, så skulle vi «inn til Åge», og skulle vi til Levende Ord i Bergen, så skulle vi «hen til Enevald».

Over tid så ble pastorens navn og person nærmest sammenvevd med menigheten og menighetens navn. De to ble mer eller mindre umulige å skille. Men hva har så dette med narsissisme å gjøre?

På grunn den fremskutte posisjonen fikk mange av pastorene i trosbevegelsen mye applaus, bekreftelse og beundring. Det fantes mennesker som tjente dem og som vartet dem opp etter møtene. Og i menigheter med flere ansatte kunne det nok være slik hele uken lang.

Det er lett for en suveren pastor å begynne å se på seg selv som en konge med et eget lite eller stort kongerike, men selv ble jeg vel aldri noe mere enn en småhøvding eller en knekt. Og det er jeg glad for i dag. Det gjør nemlig noe med et menneske som får for mye beundring, respekt og applaus fra andre, se bare på en del av de mange toppbloggerne i landet vårt!

Sommeren 2005 tok jeg et oppgjør med trosbevegelsens ledermodell i artikkelen «Ja til demokrati og åpenhet!» som ble publisert i tre aviser: Vårt Land, Dagen og Fædrelandsvennen.

Og selv om denne artikkelen var en sint utblåsning, skrevet i rekordfart, og selv om den inneholdt massevis av skrivefeil og slurvefeil, så tror jeg at den kanskje kan ha hatt en effekt på sikt. Nå, 18 år senere, finner vi få eller ingen menigheter i Norge som drives etter modellen med pastoren som «menighetens suverene leder».

Podkasten om Levende Ords vekst og fall: Var det mannen eller modellen?

Jeg tror fortsatt at det er pastoren som skal lede den lokale menigheten, men ikke som suveren. Pastoren og lederskapet skal lede menigheten sammen, og med et mandat fra medlemmene. Menigheten bør være ledet av flere sammen, ikke av en suveren pastor.

Hva var det i trosbevegelsens lære som kunne gi grobunn for narsissisme? Da tenker jeg kanskje ikke først og fremst på undervisningen om tro, men på undervisningen om å lykkes, om å ha framgang, om å oppnå suksess, om å bli en vinner og om rikdom. Alle narsissister vil nemlig være rike, fordi de føler seg berettiget til dette.

Trosbevegelsen hadde sine røtter i USA, hvor det å være framgangsrik, «The American Dream», står sterkt i folks bevissthet. Og om vi skal være ærlige, så må vi vel innrømme at USA kanskje er verdens mest narsissistiske land. Ikke misforstå meg, jeg liker godt USA og amerikanere, men ikke alle impulser fra den kanten har vært like bra.

Eg har aldri opplevd Enevald så ærleg og sann

På den andre siden, så vet jeg at flere av trosbevegelsens predikanter i Skandinavia talte imot narsissistiske trekk, i hvert fall av og til. «Så spesiell er du ikke», formante Ulf Ekman ofte. Og Åge Åleskjærs selvironi og uhøytidelige væremåte var også en god medisin.

Vi vet mye om narsissisme i dag og hvilke enorme skader det kan forårsake, spesielt i nære relasjoner, men mye forskning gjenstår fremdeles. Og hvorfor er det slik at etterkommere av konger, dronninger, statsministere, filmstjerner, idrettshelter, popstjerner eller andre kjendiser synes å ha lettere for å utvikle narsissisme enn andre? Er det arv eller miljø, eller er det begge deler?

Til sist vil jeg anbefale boka «When Narcissism Comes to Church – Healing your community from emotional and spiritual abuse», av amerikanske Chuck DeGroat.