Gamle myter om problemspilling
Den gamle myten om at dataspillere er dårligere enn andre på å skille virkelighet og fiksjon må snart begraves eller dokumenteres.
Mandag rykket Hans-Jørgen Wallin Weihe fra Høyskolen i Lillehammer ut i debattsidene, og spør om dataspillere mangler virkelighetsforståelse og sunn fornuft. Dagen velger å illustrere kommentaren med et bilde fra “The Gathering”, norges største datatreff, som vi i KANDU arrangerer på Hamar hver påske.
Vi er opptatt av problemspilling, men synes det er trist når The Gathering trekkes inn i den debatten. Nettopp det å møtes og å spille sammen gjør at dataspill og datakultur ikke er en ensom, isolert aktivitet, men en sosial, skapende, kreativ og utfordrende hobby hvor man knytter bånd og stimuleres til aktivitet.
Annonse
Det er riktig og viktig at Kompetansesenteret for Rus i Hamar jobber med problemspilling og at det skrives bøker om temaet, men om Weihes kommentar er representativ for innholdet i den siste publikasjonen har nok gruppen bak en vei å gå. Avsnittene om dataspill bærer generelt preg av udokumenterte påstander og gamle myter. Vi vil gjerne kommentere et par av dem.
Weihe skriver at “konflikter innen familien og med skolen ikke er uvanlige”. Medietilsynets tall fra 2015 peker på det motsatte: Det er et svært lite mindretall blant foreldre som oppgir at de “ofte” har uenigheter hjemme knyttet til tidsbruk på dataspill, og det er ikke klart hva som er årsaken til uenigheten: Er normale krangler med tenåringer som heller vil spille enn å rydde rommet, eller er det noe annet som ligger bak?
Det man derimot vet er at det er rundt 1% som faktisk er problemspillere, og at problemspilling som hovedregel er et symptom på et underliggende problem som mobbing eller depresjon, heller enn et problem som dukker opp på egenhånd. I lys av dette er Weihes utsagn om at dataspilling “fører til at unge dropper ut av skole- og arbeidsliv” og at “noen blir så opptatt av spill at de isolerer seg og spiller nesten døgnet rundt” både villedende og uvitenskapelig.
Weihe stiller en rekke ledende spørsmål om “enkeltindivider som ikke klarer å skille mellom spill og virkelighet”, og lurer på om dataspill er utløsende årsak for vold og objektivisering. Det meste vi har av forskning til nå tyder på det motsatte: Spilling gjør ikke folk voldelige. At fagmiljøet Weihe er en del av har gått glipp av dette er merkelig.
Vi inviterer gjerne Weihe og Kompetansesenteret for Rus i Hamar til et samarbeid når de skal fortsette sitt arbeid med dataspill. Skal vi forhindre problemspilling må vi legge de gamle mytene og moralistiske holdningene til dataspill på hyllen, og møte spillerne der de er, slik at vi kan hjelpe dem med problemene de faktisk har.
