Går det an å være bare snill og føyelig, å stå uten ryggrad i stormene?

Gruppeleder for KrF Vestland, Trude Brosvik, har 25. januar d.å. en kronikk i Dagen som på nytt forsøker å revitalisere retningsvalget for KrF mot velkjente posisjoner. Jeg hadde virkelig trodd at de konsekvensene man hittil har sett ved slike manøvrer, var entydige og skremmende nok.

Med partiets politiske håndtering av flere dagsaktuelle saker, fremstår KrF allerede som et tannløst og lavmælt parti som glir sømløst inn i dagens populistiske og sekulære narrativ.

Slik Trude Brosvik argumenterer, er det i den retningen partiet bør videreføres. Her bør valg av ledelse ifølge henne ikke ha noen betydning. Er det virkelig denne linjen som bør følges?

Går det an å være bare snill og føyelig, å stå uten ryggrad i stormene? I KrF er K-en ryggraden. Uten den er partiet uten egenverdi fordi en rekke av partiene på Stortinget vil kunne ivareta partiets øvrige politiske kjerneområder. Det er K-en som er partiets særegne ståsted og forpliktelse.

Å ha ryggrad er ikke det samme som å være uten omsorg og nestekjærlighet, snarere tvert om, men omsorgen og nestekjærligheten må utvises i respekt for sannheten.

Så er vi ikke alltid der noen av oss. Alle er vi underlagt menneskets skrøpelighet og må daglig søke nåden der den er. Men akkurat der, i denne erkjennelsen, er det ryggraden virkelig viser sin styrke.

KrF med ny «folkeparti»-strategi – men avviser at partiet går bort fra de kristne kjernesakene

Trude Brosvik nevner to dagsaktuelle saker som kjøres fram av de mest ultraliberale kreftene i norsk politikk; utvidede grenser for selvbestemt abort og skeiv ideologi. I begge disse sakene kan det virke som partiets ledelse allerede har valgt retning. Det skjer ikke bare ut fra hva man gjør, men like mye ut fra hva man velger ikke å gjøre eller si.

Her er forfatteren forbilledlig klar. Hun støtter dagens lov om selvbestemt abort og kan gi sin støtte til Pride-bevegelsen. Hun hevder at selv om KrF støtter bevilgningen over statsbudsjettet til eierorganisasjonen, er det ikke alle sider av Fris ideologi som kan få partiets støtte. Hva som bør og ikke bør støttes av KrF, nevner hun ikke.

Hovedargumentet hennes for en snuoperasjon for KrF i abortsaken er at partiet ikke har et klart alternativ til dagens lov om selvbestemt abort. Dette er ikke helt riktig.

Videreføring og utvidelse av forebyggende tiltak mot abort som gjennom stiftelsen Amathea, har stått sentralt. Bedre kvinnehelse, svangerskaps- og fødselsomsorg vil være av stor betydning.

Det vil videre være fullt mulig å styrke sosial status og verdighet for den gravide, bedre sosiale forhold gjennom hele svangerskap og i nyfødtperioden med opparbeidelse av pensjonspoeng for hele fødselspermisjonen inntil ett år.

Provosert abort der kvinnens liv reelt sett er i fare, vil være lite kontroversielt.

Lov om selvbestemt abort er ofte fremstilt som en nødløsning for den gravide. Jeg velger å tro at dette er riktig, men dessverre ikke alltid. Jeg har f.eks. selv som legevaktlege gang på gang opplevd at «angrepillen» har vært brukt som prevensjonsmiddel.

Fra medisinsk hold har det den siste tiden også vært hevdet at såkalt «medisinsk abort» (de første 12 ukene av svangerskapet) er såpass uproblematisk og uten sykehusinnleggelse at yngre kvinner foretrekker det fremfor å ta risikoen ved bruk av p-piller. Det er i så fall en åpenbar konsekvens av at fosterets verdi og rettsvern på dette tidspunktet er satt til null.

Verdi og geografi skiller KrFs nye nestlederkandidater

Det har vært hevdet at et forbud mot provosert abort ikke vil redusere antallet aborter. Dette er for det første en påstand jeg ikke finner dokumentert noe sted. At illegale aborter har forekommet til alle tider før legalisering med til dels uhyggelige konsekvenser, det vet vi, men omfanget vet vi lite om. Men det er ikke dit vi skal.

Ved en innskjerping av abortloven må støtte og forebyggende tiltak være av en slik art at ingen i sin nød går til illegal abort. Medisinske indikasjoner for abort vil uansett alltid kunne ivaretas.

De gjennomgripende konsekvensene ved en transformering av samfunnet fra det liberale sekulære, men likevel normativt strukturerte, til et samfunn basert på skeiv ideologi vet vi svært lite om. Det vil være et historieløst eksperiment.

Det vi kan si med stor sikkerhet, er at en slik omforming av samfunnet vil i praksis gjøre det helt umulig for KrF å eksistere med K-en som ryggrad.

Dette har selvfølgelig Trude Brosvik allerede sett når hun innledningsvis så tydelig trekker et skille mellom den politiske og den «kristne» aksen i KrF. Etter denne aksen går angivelig skillet mellom de liberale og de konservative i KrF.

Så vet vi det.