Går vår ferd vel, eller undergraver velferden vår eksistens?

Å angripe ideen om en «velferdsstat» må vel i vår tid være langt verre enn å banne i kirka? Der synes det som om man kan gjøre nesten hva som helst nå og motta velsignelse for det. Slik sett er kirka blitt ganske lik velferdsstaten. Også der velsignes man nesten uansett hva man gjør. Velsignelsen kommer i form av penger. Er resultatet av ens handlinger alvorlige nok brukes bare enda mer penger. Alt for å skjule konsekvensene, eller dekke over syndene, for å bruke kirkelig terminologi.

På denne måten undergraves holdningene til det hellige som kirken skulle stått for. Holdningene rundt velferdsstaten, og intensjonen mange opprinnelig hadde for den blir også underminert.

Alvoret i dette er at befolkningens holdninger er nasjonens viktigste kapital. Resultatene fra våre utdanningsinstitusjoner og verdens høyeste sykefravær vitner om en befolkning med endrede holdninger. Dette til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, at vi bruker mest penger i verden både på utdanning og helse.