Generalene i Vesten sier vi må være forberedt på krig, og ingen politiker sier dem imot

Ingen. Men hvorfor ikke? Skal vi alle dø, så bør vel befolkningen få bestemme dette selv? Vi lever da i et demokrati? Men folket har valgt politikerne – sies det.

Men da dreier det seg kanskje heller om en form for eutanasi. Likevel, – eutanasi krever en opplyst og bevist avgjørelse. Det kreves tilregnelighet og informert samtykke.

Dødsdrift

Dødsdriften har vokst seg sterk nå. Før alle store kriger blir de involverte parter preget av en form for krigs-eufori. Etter krigen er man imidlertid adskillig spakere. Jo mer juling, jo lengre tid tar det før man igjen barker sammen.

Generalene vil skremme Russland, og demonstrere sin makt. Men dette pirrer bare bjørnen, og det er kanskje nettopp det som er hensikten, – å få et påskudd til å skyte den?

Som USA ønsker Russland en buffersone. De angrep Ukraina fordi de var redd for Ukrainsk NATO- medlemskap. Men nå er Finland blitt medlem, og snart er også Sverige der.

Lik det eller ei, men Russland har en annen historie og kultur enn vi. Djengis Khan, Napoleon og Hitler har krysset deres lange grense. Russere er kollektivister framfor individualister.

De har generelt en sterk kultur for å dø for den store sak. Og deres kirke holder Moskva for å være det siste Jerusalem. Etter Moskva følger himmelen …

Opprustning

Russland ruster opp fordi Vesten ruster opp, – og omvendt. Den stat som ser at andre styrker sitt forsvar, tenker nødvendigvis at den andre forbereder seg på krig.

Herr General, – forstår du virkelig ikke en så enkel psykologi? Da vil nok heller ingen kvinne ha barn med deg. Og også menneskeheten bør mistro deg.

General, du snakker om å stå opp for vårt demokrati og for vår livsform. Da må man i det minste gi befolkningen forutsetninger for å foreta et kvalifisert valg.

Du må fortelle om krigens grimme konsekvenser, og slutte å snakke om private matlagre for tre dager. Hun er riktig nok svak for uniformen din, men fortell likevel dine egentlige hensikter!

Spør!

Nå er tiden moden for å erstatte krigspropaganda med en viss interesse for hvordan saken oppleves fra motsatt side. Og det må foretas demokratiske avstemninger.

Spør befolkningene: er virkelig den nasjonale tilhørigheten for noen små russisktalende landområder i sørøst-Ukraina verd en verdenskrig?

Spør først og fremst kvinner og barn. Spør soldatmødrene om de velger krig framfor å kunne beholde sine sønner og døtre i live. Se så barna i øynene. Spør om de vil høre at fedrene var helter – når prisen å betale for heroismen deres er en knust verden.

Spør også barna om det er riktig at man slår hverandre i hjel, framfor å leke fredelig sammen.

Og spør nå deg selv, herr General, – om det ikke er på høy tid med fredsforhandlinger.