Generalstreiken i Israel viser et splittet land

Søndag ettermiddag erklærte lederen for den israelske landsorganisasjonen, Arnon Bar-David, at han tar landet ut i generalstreik mandag. Det er andre gangen at dette skjer på knapt halvannet år. Siste var det som en protest mot at statsminister Benjamin Netanyahu ville avsette forsvarsminister Yoav Gallant midt under den såkalte lovreformen.

Debatten rundt den gikk som en mare over Israel frem til krigen i Gaza overtok agendaen. Forsøket på lovreformer er rett nok ikke døde, men for tiden ligger den langt nede på nettsidene til de lokale media. Den gang varte streiken en dag før Netanyahu gjorde en kuvending og gjeninnsatte Gallant.

Gisler på offeralteret

Netanyahu og Gallant spiller igjen hovedrollene i denne streiken. Torsdag ble det holdt et møte i sikkerhetskabinetter hvor statsministeren sa at han ikke var villig til å avslutte Den israelske hærens (IDFs) nærvær på den såkalte Philadelphi-korridoren som skiller Egypt og Gaza.

Sjefen for hæren, generalløytnant Hertzi Halevi, har sagt at det ikke ville være noe problem å gjenerobre korridoren senere. Ifølge media sa Gallant under møtet at valget stod mellom Philadelphi og gislene. I praksis vil betyr det å gi opp et av målene for krigen, nemlig å få gislene frigjort, skal Gallant ha sagt.

Selv om saken raskt kom i lokale media, fikk den ytterligere konsekvenser dagen etter da IDF fant seks døde gisler i Rafah-området sør på Gaza, lørdag kveld. De seks var skutt i hodet angivelig 48-24 timer før. Tre av dem var på listen over gisler som skulle frigjøres i første runde etter en avtale.

Netanyahu foran alt

Drapet på de seks gislene har rystet Israel. Flere og flere kommentatorer har pekt på at Netanyahu er villig til å legge gislene på offeralteret for å sikre sin egen koalisjonsregjering. Kort sagt: Mange mener at Netanyahu nå er villig til å ofre gislene for egen vinning. Tidligere har det vært hevdet at han har forstått at koalisjonen må ofres.

I går ble det avholdt en rekke demonstrasjoner rundt om i hele Israel mot regjeringens politikk. I Tel Aviv var det rekordoppmøte og flere hovedveier ble stengt i perioder. Og i dag, mandag er altså streiken et faktum. Det er lett å se dette som et vendepunkt hos det israelske folket, men det er langt fra tilfellet.

Kommuner for Netanyahu

Kort tid etter at generalstreiken ble erklært kom det meldinger fra ulike kommuner i øvre Galilea om at de ikke ville steike, mandag. Går en inn og analyserer disse kommunene vil en raskt se at disse har velgere som tilhører den israelske høyresiden. Det kom også lignende meldinger fra andre høyrepregede kommuner, deriblant Jerusalem.

I tillegg har også de fjernsynskanalene som støtter Netanyahu jobbet raskt og effektivt med å legge skylden på andre enn statsministeren. Det være seg Gallant eller IDF eller folk på venstresiden generelt.

Splittelsen

For første gang siden krigen begynte 7. oktober har man nå fått synliggjort på en sterk måte at Israel i virkeligheten er kløyvd i to mellom to leire.

Det er liten tvil om at den største økonomiske makten ligger på sentrum-venstre siden, mens velgerne til høyre knapt tror at Netanyahu kan gjøre noe galt. Det gjelder også kommuner i nord som til daglig er under beskytning fra Libanon og hvis innbyggere har vært evakuert i nesten ett år nå.

Statsministerens skjebne vil bli forseglet av det som skjer de kommende dagene. Om streiken og demonstrasjonene fisler ut i morgen, eller denne uken, sitter han ennå trygt. Det er liten tvil om han også har støtte i et ganske bredt lag av befolkningen ennå.

Tam opposisjon

Samtidig er det påfallende at den politiske opposisjonen i Israel nærmest har sittet på gjerdet de siste månedene. Det har ikke vært noe pågående press fra opposisjonen mot regjeringen. Det har nok sammenheng med to ting. Den vedvarende frykten for storkrig, som mer og mindre fislet ut etter det preventive angrepet. Og en salgs utmatting over at en ikke klarer å felle regjeringen.

For at regjeringen skal felles må det være minst fire fra Likud som forlater skuta til Netanyahu. Den eneste som har vært en salgs opposisjon internt til statsministeren er forsvarsministeren. Det er noen få andre i partiet som har laget litt støy, men på torsdag stod Gallant alene.

Mange av Likuds nåværende representanter vet at de trolig ikke får fornyet tillit om det blir valg snart. For Netanyahu er det på mange måter en perfekt storm, hvor han klarer å manøvrere seg gjennom de fleste hinder.

Dagen snakket i dag tidlig med en person som var til stede under demonstrasjonen i Tel Aviv i går. Han har demonstrert mot Netanyahu i flere år, og etter hans utsagn var det et rekordstort oppmøte i går kveld. Samtidig er det få tegn til at velgerne på høyresiden bryter ut av rekkene og blir med i demonstrasjonene.

Karavanen ruller videre

Det eneste som kan snu situasjonen per i dag er om økonomien får seg en knekk som et resultat av en vedvarende streik. En skal også huske på at den israelske landsorganisasjonen er en skygge av seg selv med tanke på innflytelse og medlemsmasse.

Om folket vender tilbake til arbeidet igjen i morgen, så kan man bruke det samme mantra som under den forrige generalstreiken: Hundene gjør, men karavanen ruller videre.

Det eneste som har blitt mer klart det siste døgnet er den interne splittelsen i Israel blir mer synlig. De fleste kommentatorer skriver ut fra sitt eget politiske ståsted og det medfører ofte en viss grad av ønsketenking. Gjennom historien har det vært mange runder med intern splittelse.

De fleste kjenner det fra de to kongedømmene Israel og Judea. Spørsmålet er om gapet mellom leirene nå er så stort at en ser kimen til en moderne versjon av dette: Venstresiden som Israel og høyresiden som Judea. Om ikke i praksis, så i alle fall mentalt.

Hundretusener demonstrerte i Israel for gisselavtale